På siden av målet

Å gi flertallet av elevene mindre opplæring i å skrive nynorsk vil lett føre oss bort fra det overordnede språkpolitiske målet som Stortinget stilte seg bak våren 2009: å sikre norsk språk med to likestilte målformer. Skal norsk – både bokmål og nynorsk – være samfunnsbærende språk i framtiden, må skolen og norskfaget være med på å sikre skriveferdighetene i, bruken av og statusen til begge målformene.

I Bergens Tidende 3. februar tar Jan Landro opp tidsklemma i norskfaget. Nærmere nitti prosent av norsklærerne mener at norskfaget har blitt for stort, viser en undersøkelse Språkrådet har fått utført. Dette er tilbakemeldinger Språkrådet tar på alvor. Men hva skal være prioritert i norskfaget når tiden ikke strekker til? Lesing og skriving, vil vel de fleste svare, ut fra både skolens tradisjon, fagets egne målsetninger og den tydeligere vektleggingen av grunnleggende ferdigheter i Kunnskapsløftet. På denne bakgrunn er Språkrådet uenig i Utdanningsdirektoratets forslag nylig om å nedprioritere deler av skriveopplæringen i norskfaget, nærmere bestemt skriving på sidemål. 

Skriving er en svært sammensatt ferdighet, og den lar seg ikke isolere fra leseferdighet. En god skribent bruker varierte ord og uttrykk, uttrykker seg i ulike sjangre, skriver korrekt, vet hvordan en tekst kan bygges opp. Derfor er også læringsutbyttet i skriving svært vanskelig å måle. Det finnes ingen undersøkelser som tyder på at man blir bedre til å skrive hovedmål hvis man ikke får skrivetrening på sidemål. Det vi derimot vet, er at skrivepedagogikk har en del å si, og at mye og variert skriving gjør en til en god skribent.

Det vi også vet, er at nynorskelever og bokmålselever har noe ulike utfordringer når det gjelder å lære hovedmålet godt. Et problem for nynorskelevene er at de møter nynorsk for lite utenfor skolen. Det er lite nynorsk i aviser, på nettet og til og med i tekster fra offentlig forvaltning. Dersom staten i større grad etterlevde målloven, ville det også være med på å sikre både nynorskelever og bokmålselever en dusj med nynorsk i hverdagen, som ville gjøre det lettere å lære – både som hovedmål og sidemål. Dette ville også kunne dempe inntrykket hos mange bokmålselever av at de «aldri» vil få bruk for å skrive nynorsk. Pliktene i målloven bygger i sin tur på at man kan forutsette en grunnkompetanse i begge målformene hos de statsansatte, en kompetanse det er skolens ansvar å legge grunnlaget for.  

Som virkemiddel i norsk språkpolitikk har sidemålsopplæringen lang tradisjon. Som del av arbeidet med skriveferdigheter har den et pedagogisk potensial. Slike funksjoner kan vi ikke forvente at elevene forstår og verdsetter uten å få dem forklart og demonstrert. Det ville være alvorlig om vi valgte å møte motivasjonsutfordringene hos elevene ved å svekke sidemålsopplæringen i stedet for å forbedre den. 

Arnfinn Muruvik Vonen, direktør i Språkrådet