Språkrikdom

Arnfinn Muruvik Vonen
direktør, Språkrådet

”Good evening, Düsseldorf! Haba haba, Europe!” Slik lød den muntre hilsenen fra NRKs medarbeider sent på kvelden den 14. mai, da hun skulle meddele millioner av europeiske TV-seere hvilke sanger folk i Norge hadde stemt på i finalen i Eurovision Song Contest.

Verktøy
Hun snakket engelsk, selvsagt, ispedd swahili. Selv om norsk er stort i Norge, er engelsk vår tids store verdensspråk, vårt fremste verktøy for global kommunikasjon. Jo bedre vi her i landet behersker engelsk, desto bedre rustet er vi til å delta i kunnskapsutvikling, handelsvirksomhet og annet samvær på internasjonalt nivå. En like stor selvfølge burde det være at vi velger norsk når engelsk ikke er nødvendig. De fleste av oss tenker og kommuniserer bedre på norsk enn på engelsk. Der det er mulig å bruke norsk, der er det oftest også mest effektivt og gir best kvalitet.

Og selv på norsk finnes det gode og mindre gode måter å kommunisere på. For eksempel er det dårlig kommunikasjon dersom et informasjonsbrev fra en offentlig instans ikke blir forstått av mottakeren. Det er en viktig språkpolitisk oppgave å sørge for at statlige organer bruker klart språk i sin kommunikasjon.

Identitet
Men språk er så mye mer enn bare et verktøy for tanke og kommunikasjon. Tenk på vitser og moro, og tenk på poesi og skjønnhet. Og ikke minst er våre språkvalg blant de viktigste signalene om hvem vi er og ønsker å være, altså vår identitet. Skal jeg holde på min barndoms dialekt når jeg flytter til en annen del av landet, og i så fall med hvilke tilpasninger? Skal jeg banne, og i så fall når, hvor og hvordan? Skal jeg skrive bokmål eller nynorsk, og skal jeg skrive ”boka” eller ”boken” på bokmål, ”å kaste” eller ”å kasta” på nynorsk? Noen nøytral språkbruk finnes ikke. I Norge er dette kanskje spesielt tydelig: Det at det ikke finnes én allment anerkjent uttalenorm, og det at vi har to skriftnormer, hver med en viss innebygget valgfrihet, gir oss en stadig påminnelse om at språkbruk alltid medfører identitetsarbeid. I sendingen fra Düsseldorf var det bantuspråket swahili som ble brukt som uttrykk for norsk identitet. Naturligvis var dette fordi det språket brukes i tittelen og refrenget på Norges bidrag til sangkonkurransen. ”Haba” betyr ”litt”, og ”haba haba” kan oversettes til ”litt etter litt”. Samtidig er det lett å se sangen som et uttrykk for den språklige virkeligheten i Norge, og for den saks skyld i de fleste andre land: Nasjonalspråket norsk er bare ett av våre mange språk!

Mangfold
Norge og mange andre europeiske land fikk sin politiske selvstendighet på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Hos oss, som i mange andre land, var ideen om et nasjonalspråk et viktig argument i kampen for selvstendighet. Når nasjonalspråket hadde en slik betydning for selve nasjonsbyggingen, var det nærliggende å bagatellisere eller endog motarbeide det språklige mangfoldet som hele tiden var til stede. Sannheten er at de aller fleste land huser brukere av en rekke ulike språk. Og i verden som helhet er flerspråklig oppvekst minst like vanlig som enspråklig, til berikelse for språkbrukerne.

Nasjonal kulturarv
Dialektmangfoldet i norsk og de to skriftlige målformene våre er vitnesbyrd om vår historie og utgjør viktige deler av vår kulturarv. Lovverket inneholder nokså detaljerte bestemmelser for bruken av nynorsk og bokmål i det offentlige. I dag er det dessuten større forståelse enn tidligere for at den norske kulturarven også omfatter andre språk enn norsk. Både våre urfolksspråk (nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk) og språkene til våre nasjonale minoriteter (kvensk, romani og romanes) har fått hevet status. Og som en følge av økt kunnskap om tegnspråkenes oppbygning og funksjon er også norsk tegnspråk i dag kommet med på listen over språk som har en spesiell status.

Bånd til verden
I tillegg til disse språkene, som alle har en lang historie i Norge, kommer altså swahili, polsk, panjabi, spansk og et tresifret antall andre språk som er kommet inn i landet gjennom de siste tiårenes innvandring. Dette er språk som også brukes i et eller flere andre land enn Norge, og som kan bidra til å styrke båndene mellom innbyggerne i Norge og resten av verden. For eksempel snakkes swahili av mange både i Tanzania, Kenya og Uganda, og det å kunne swahili vil være en fordel for den som ønsker å engasjere seg i Norges gode samarbeid med disse landene.

Nabospråkene våre, svensk og dansk, er i en særstilling når det gjelder å knytte bånd til verden, fordi de er så like norsk at vi har gode muligheter for å forstå hverandre direkte. Her har vi altså en verdifull mulighet til å oppleve språkfellesskap utover Norges grenser, men mye tyder på at det vil kreve en innsats å bevare dette fellesskapet for framtiden.

Utnytte potensialet
Alle språk har samme potensial for å kunne fungere komplett og samfunnsbærende. Men av historiske grunner er det ikke alle språk som brukes i alle sammenhenger. Det finnes for eksempel fagområder der nye begreper vanligvis får engelsk språkdrakt først. Da må det en innsats til fra norske fagmiljøer for å utvikle en norsk terminologi for de nye begrepene.

Språkrådet
Norge har fått et språkpolitisk grunnlagsdokument i St.meld. nr. 35 (2007–2008) Mål og meining. Gamle oppgaver som likestilling mellom bokmål og nynorsk, rettskrivningsarbeid og stedsnavnsforvaltning er like viktige som før. Men i tillegg skal Norge ha en mer aktiv politikk orientert mot helheten i den norske språksituasjonen. Språkrådet er statens fagorgan i språkspørsmål. Vi arbeider med mange av de saksfeltene som jeg har nevnt ovenfor, og flere til. Men Språkrådet kan ikke gjennomføre en helhetlig språkpolitikk alene. Vi skal være pådrivere, vi skal informere, og vi skal samarbeide med andre aktører. Men alle eier språket, og alle er med på å forme den framtidige språksituasjonen gjennom sin egen språkbruk. Så skal vi sammen – haba haba – ta vare på og styrke både det norske språket og resten av den norske språkrikdommen.

(Denne kronikken har også stått på trykk i Aftenposten 23.5.11)