Svar fra Språkrådet til Likestillings- og diskrimineringsombudet

OM ETNISKE OG ANDRE NORDMENN 

Vi viser til e-post fra Likestillings- og diskrimineringsombudet den 30. oktober i år, der dere stiller oss en del spørsmål på bakgrunn av et oppslag i Ny Tid kort tid før. Bakgrunnen var et e-postspørsmål fra avisen til Språkrådet med spørsmål om en erstatning for uttrykket ”etnisk nordmann” og – særlig – det svaret vi gav.

De siste ukene har denne e-postvekslingen versert som sak i mediene, og den har også vært behandlet av styret i Språkrådet. Språkrådet har nå beklaget den formen e-posten fikk, og det innholdet som måtte leses ut av den, se http://www.sprakrad.no/Aktuelt/Beklager/. Vi ønsker å understreke at ordet ”nordmann” med rette kan brukes på flere måter. En trenger ikke være ”etnisk norsk” for å kalle seg nordmann eller for å bli kalt nordmann. Etter som det norske samfunnet de siste tiårene er blitt mer sammensatt, avspeiler dette seg også i betydningene og bruksmåtene til ordet ”nordmann”. Dette har vi også utdypet i innlegg i blant annet Aftenposten 11. november. Vi skal her gå inn på spørsmålene dere stiller, etter tur.

Hva er en ”etnisk nordmann”?

For å si noe om dette må vi ta utgangspunkt i hva Bokmålsordboka (http://www.dokpro.uio.no/ordboksoek.html) opplyser om disse ordene. Dette burde vi ha gjort allerede i svaret til Ny Tid, der vi dessverre i stedet la en snevrere og ikke ordbokshjemlet definisjon til grunn, noe vi ser er sterkt kritikkverdig.

Bokmålsordboka forklarer ”nordmann” som ”person fra Norge”. Om ”etnisk” sier ordboka dette: ”som er spesielt for en rase el. et folkeslag”.  Om ”etnisitet” heter det at dette ordet betyr ”kulturell og geografisk bakgrunn for en folkegruppe, etnisk bakgrunn”.  Som en ser, er disse forklaringene generelle, og grunnen er at ingen av ordene er presist avgrensede fagtermer. De er allmennord, som generelt skiller seg fra fagord ved å være mer eller mindre flytende i omrisset når det gjelder betydning. En skal også huske at formålet med forklaringene er å gjengi den betydningen ordene har hatt og har ifølge utbredt språkbruk. Ordbøker for allmennspråket er i utgangspunktet beskrivende (deskriptive). 

Under ”etnisk” nevner ordboka også ”etnisk nordmann” blant eksemplene på faktisk bruk. Her heter det blant annet: ”e- nordmann” person av norsk avstamning, t forskj fra norsk statsborger av utenlandsk avstamning […]” (vår kursivering).

Ut fra Bokmålsordboka er det ingen tvil om at det finnes noe som må kalles ”norsk etnisitet” (likeså vel som det finnes en engelsk, samisk, iransk, japansk osv. etnisitet). Hva denne etnisiteten nærmere bestemt består i, vil det imidlertid herske delte meninger om straks en begynner å diskutere saken. Det er ikke Språkrådets oppgave å trumfe igjennom noen endegyldig definisjon, og her er vi ved en annen stor feil i e-posten vår til Ny Tid, som måtte leses slik at vi mente det finnes uoverstigelige barrierer mellom norsk og for eksempel pakistansk etnisitet, og at et individ ikke kan ha mer enn én etnisitet. Dette er ikke vår oppfatning, og derfor må vi beklage e-postens form.

Det som ut fra Bokmålsordboka kan sies helt sikkert om ”norsk etnisitet”, er at den er knyttet til den kulturelle og geografiske bakgrunnen til personer ”fra Norge” og til det som er spesielt for nordmenn ”som folkeslag”. (Referansen til rase i ordboka tror vi kan avdramatiseres, fordi den ganske sikkert viser til forhold i andre deler av verden der rase nettopp kan inngå i det folk oppfatter som etniske forskjeller mellom folkegrupper.)

En ”etnisk nordmann” er altså en nordmann med norsk etnisitet. Uttrykket er for øvrig ganske nytt, og var fra først av kanskje et utslag av folkevittigheten da ”etnisk” ble populært i mediene, i restaurantbransjen, i musikklivet osv., omtrent på linje med ”etnisk sunnmøring” o.l., som også kunne høres. Men etter hvert har mange innsett at det kan være nyttig – jamfør at Ny Tid kjente det, og at det er tatt inn i Bokmålsordboka – nemlig når en trenger å skille mellom nordmenn med og uten en mer etablert geografisk bakgrunn fra Norge.

Det var også dette første del av vårt svar til Ny Tid dreide seg om. Her skrev vi at det ikke var noe behov for å erstatte ”etniske nordmenn” med noe annet, og at betegnelsen hadde oppstått på grunn av den store innvandringen de siste tiårene. Det er i den videre argumentasjonen i svaret – som forresten ikke er offentliggjort i sin helhet – at vi dessverre uttrykker oss slik at det kan settes likhetstegn mellom ”nordmann” og ”etnisk nordmann”. Ganske mange er nok tilbøyelige til å gjøre nettopp det i dagens norsk, for vi har i det siste mottatt en rekke henvendelser fra folk som gir uttrykk for dette, men vi gjentar at det ikke er vårt syn. Vi må bygge på kilder som Bokmålsordboka og på det vi ellers vet om gjengs språkbruk.

En bør for øvrig merke seg at uttrykket ”etnisk nordmann” nettopp åpner for at det også finnes andre nordmenn, som ikke er etnisk norske. At ”nordmann” favner videre enn til det etniske, går ikke bare fram av den nokså vage forklaringen i ordboka, men gir seg naturlig ut fra den franskinspirerte statsborgertanken, som – ved siden av tanker om ”nasjonalkarakter” – har vært levende i Norge siden 1814 og sier at norske statsborgere er nordmenn.

På hvilket grunnlag blir man nordmann i dag …?

I likhet med flere andre av spørsmålene deres bygger dette på presseoppslag og påstander om Språkrådets syn som vi nå har korrigert. Vi skal derfor svare bare ganske kort. ”Nordmann” blir man i alle fall ved å bli norsk statsborger; da er man ”fra Norge”. ”Etnisk nordmann” blir man sannsynligvis når den kulturelle og geografiske tilknytningen til Norge er så sterk at den er ens primære etnisitet. Her spiller det naturligvis en rolle både hvordan en sjøl oppfatter seg, og hvordan andre oppfatter en, og dette burde ikke være særlig oppsiktsvekkende.

Vil personer med en europeisk bakgrunn …?

Dette spørsmålet har lite med Språkrådets oppgaver og arbeid å gjøre. Det kan godt tenkes at innvandrede europeere raskere er blitt oppfattet som norske enn innvandrere fra andre verdensdeler, men dette er et historiefaglig og sosialt spørsmål og verken et lingvistisk eller språkpolitisk.

Er det en bestemt innvandrerhistorisk bakgrunn …?

Ut fra Bokmålsordboka kan en godt si at det er ”en bestemt innvandrerhistorisk bakgrunn [...] som bidrar til at man definerer noen utenfor begrepet etnisk norsk”, siden ordboka bruker formuleringen ”person av norsk avstamning, t forskj fra norsk statsborger av utenlandsk avstamning”. Den som er vrangvillig, kan sikkert lese rasisme inn i ordet ”avstamning”, men dette ordet viser til hvor en er født, eller hvor foreldre, besteforeldre osv. er født, noe som tradisjonelt nettopp var bestemmende for den kulturelle og geografiske tilknytningen til Norge. Hvis avstamning, slik forstått, får en mindre viktig rolle i framtiden, for eksempel fordi grupper av innvandrere ikke integreres som tidligere, vil ordet bli gradvis mindre egnet.

Hva er forholdet mellom statsborgerskapet og definisjonen [av] nordmann?

Dette spørsmålet har vi svart på ovenfor.

Er det ikke på tide med en mer åpen tilnærming …?

Vi gjentar at forklaringen i Bokmålsordboka, nemlig at en nordmann er en ”person fra Norge”, nettopp er åpen.

Hvis spørsmålet sikter til hva ordbøker bør inneholde, bygger det for øvrig på en spesiell oppfatning av dette feltet. Som det framgår av det vi har skrevet, skal autoritative ordbøker være en hovedkilde når vi svarer på spørsmål om hva ord betyr. Hvis en ordbok skal være til god hjelp for brukerne, bør den mest mulig uhildet opplyse hva ordene dekker i praktisk bruk, ikke hva de burde bety. Utviklingen har historisk sett gått mot at norske ordbøker nøyer seg med det første og ikke tar sikte på å gjøre ord ”positive” og ”gode” eller ”negative” og ”vonde” (for eksempel er mange tabuord kommet inn i ordbøkene de siste tiårene, mens de tidligere glimret med sitt fravær, trolig ut fra ulike anstendighetsbetraktninger).

Hvis spørsmålet sikter til hva språkbrukerne bør legge i ord som ”nordmann”, er løsningen å prøve å påvirke dem på demokratisk måte. Betydningen av ord kan endre seg, og mye tyder på at det i prinsippet er mulig å styre dette i noen grad. Men at det er mulig, er på ingen måte ensbetydende med at det er enkelt. Den som vil definere etablerte allmennord på nye måter, for den ene eller andre gode hensikts skyld, kan jo ikke pålegge noen å oppfatte ordene på ”sin” måte. En skal også passe seg for å moralisere over språket eller sette ord og bruksmåter på indeks; da kan en lett oppnå det motsatte av det som var hensikten, slik at resultatet blir en motsetning mellom ”tillatte” og ”forbudte” ord. I verste fall kan slikt utvikle seg til en slags nytale.

Vi tror for øvrig dere kan ha interesse av et dokument om sensitive ord som ligger ute på nettsidene våre: http://www.sprakradet.no/Raad/Andre_emner/Sensitive_ord/.

Med hilsen

Sylfest Lomheim
direktør

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter