Skattemelding

Selvangivelse kan bety å angi seg selv som lovbryter, men allerede mot slutten av attenhundretallet var selvangivelsen godt etablert i den spesialbetydningen de fleste kjenner i dag: Selvangivelsen er en skattyters oppgave over egne inntekter, utgifter og eiendom, som likningsmyndighetene bruker til å ligne (jevne) ut økonomiske byrder.

Noen år etter unionsoppløsningen var det litt vennligere ordet sjølvmelding etablert i landsmålet (og trengte ut sjølvoppgåve, som var brukt på folkemunne).

Men det heter ikke sjølvmelding eller selvangivelse nå lenger. Heretter heter det skattemelding, som før har vært et ord for stortingsmeldinger om skattepolitikk og skattereform.

Mindre oppgave, mer melding

Grunnen til endringene er at vi har fått en ny skatteforvaltningslov (før: ligningslov), der en rekke andre ord også er skiftet ut. Ikke bare angivelse, men alle oppgaver på området er blitt meldinger (eller opplysninger).

• oppgave > melding
• selvangivelse/sjølvmelding > skattemelding
• oppgavepliktig > opplysningspliktig
• ligningsoppgave (tredjepartsopplysninger) > tredjepartsopplysninger
• (merverdi) omsetningsoppgave > skattemelding for merverdiavgift
• endringsoppgave > endringsmelding
• tilleggsoppgave > tillleggsmelding
• aksjonærregisteroppgave > aksjonærmelding fra selskapene

Dette må nok også sees i lys av at oppgave-ordene ovenfor ikke har motstykker i moderne dansk, der opgave i det hele tatt har et ganske lite bruksområde, og oplysning brukes relativt mer. Svensk har riktignok det beslektede uppgift, men på skatteområdet er det deklaration som rår. Nå har vi ikke noe heldekkende synonym til oppgave i norsk, så hvis det er meningen å avskaffe dette uttrykket for «dokument der noe er oppgitt», vil innholdet bli spredt på forskjellige ord.

Mindre ligning, mer skatt

Allerede i 2008 tok vi farvel med både ligningskontor, fylkesskattekontor og skattefogdkontor og fikk i stedet skattekontor i fem regioner. Det var enklere for publikum å forholde seg til ett ord og ett kontor. Videre overtok skattekontoret og skatteklagenemnda for ligningsnemnd, overligningsnemnd og fylkesskattenemnd. Dette var ikke bare en ord-reform, men en innholds- og realitetsreform.

Svenskene bruker ikke likning i skattesammenheng; ligning/likning det er dansk og norsk. Danskene har allerede gått bort fra ligning i skattesammenheng. Nå følger Norge etter Danmark bort fra det felles arvegodset. Når det gjelder skatt, møtes vi samme sted, men ikke helt når det gjelder fastsettelsen av den, se nedenfor.

Og mer fastsetting

Skattemelding er ifølge den nye loven ikke en melding om skatt, men et grunnlag for ligning, eller for skattefastsetting, som er den nye termen for ligningen av den enkelte skattyter, eller skattepliktige, som det nå heter. Søkelyset er altså flyttet fra omfordelingen (utligningen), men innholdet er det samme. Skatteansættelse er nå det danske ligningsordet, og likheten med skattefastsetting er neppe tilfeldig.

Ordet skattefastsetting er over dobbelt så langt som likning, og fastsetting gir ikke entydige signaler alene, så noen ord og uttrykk i skatteforvaltningsloven er blitt lengre:

• ligningsmyndighet > skattemyndighet
• ligningsbehandling > fastsetting av skattegrunnlaget
• ligningsgrunnlag > skattefastsettingsgrunnlag
• ligningsår > skattefastsettingsår
• ligningsverdi > formuesverdi
• forhåndsligning > forhåndsfastsetting
• skjønnsligning > skjønnsfastsetting
• utskrift av ligning > utskrift av grunnlag for skatt
• utlignet skatt > beregnet skatt

Mange skjema har fått nye navn, blant annet disse:

• Klage på likningen > Klage på myndighetenes fastsetting av formues- og inntektsskatt
• Selskapsoppgave for deltakerlignet selskap > Selskapsmelding for selskap med deltakerfastsetting
• Boligselskap – ligningsoppgaver > Tredjepartsopplysninger – boligselskap

Hos skatteetaten finner du en fullstendig oversikt over gamle og nye skjemanavn på begge målformer.

Gevinst

Den terminologiske utskiftingen er en følge av at den nye loven justerer, harmoniserer og forenkler på mange punkter. Noen ord er blitt lettere å forstå, og systematikken ser ut til å være god. Men ikke alle justeringene er like nødvendige konsekvenser av lovendringene.

Noen endringer ser ut til å bunne i ønsket om å bruke vanligere ord eller ord i den vanligste betydningen. En utilsiktet konsekvens av dette er at det blir trangere om betydningene i det sentrale ordforrådet. Det kan f.eks. bli rent for mange slags meldinger. Det krever flere presiseringer og lange sammensetninger (jf. lista ovenfor).

Innholdsendring bør ikke automatisk føre til uttrykksendring. Det er normalt at ord tøyes med tingen. Etablerte ord kan dessuten ha vide og uoverskuelige forgreninger i form av sammensetninger og beslektede ord på tilgrensende felt. Sanering på ett fagområde kan bety forskyvninger i språket sett under ett. Kostnaden med å gå over til noe som isolert sett er mer «ideelt», bør tas med i regningen, inkludert det å måtte holde et nytt system opp mot det gamle over lengre tid.

Utskiftningsprosesser settes gjerne i gang når ord er blitt fremmede for en viss andel av «publikum», eller rettere sagt: en ganske uviss andel. Men før eller senere blir det regnet som rimeligere å omkalfatre det felles ordforrådet enn å la folk lære gloser i voksen alder. Det er vanskelig å vurdere slike regnestykker. Vi får tro at glosebyrden var tung for svært mange, og håper overgangskostnadene blir små (eller kan trekkes fra på skatten).

Om noen år har vi uansett vent oss til de nye ordene, og mange vil ha vært sysselsatt med å revidere tekster på området. Da vil det virke mer tungvint å gå tilbake til de gamle termene. Det språklige landskapet vil ha endret seg, stort sett irreversibelt, og våre oppfatninger med det. Tiden vil derfor neppe vise om omkalfatringen var bryet verdt.

Publisert 31. mars 2017