Pseudonym/psevdonym

No image

Nysgjerrige journalister graver etter Elena Ferrantes sanne identitet. Hvem er forfatteren bak det fiktive navnet, eller pseudonymet/psevdonymet? Og spiller det egentlig noen rolle?

På norsk er skrivemåtene pseudonym og psevdonym likestilte former. Opphavet til både ordet og fenomenet er gresk: Pseudes (‘falsk’) kommer fra pseúdein som betyr å «forfalske, bedra, skuffe». Onyma er en form av ordet for ‘navn’. Fra latin har vi parallellen i forleddet kvasi-, som på lik linje med pseudo- betegner at noe bare tilsynelatende er det det utgir seg for å være.

Uttale med eller uten p- i framlyd er valgfritt. De valgfrie variantene -eu- og -ev- er to av de norske etterkommerne av den gammelgreske diftongen ευ. Eu- er vanligst, og obligatorisk i alt fra eufori til terapeut. I noen ord -eu- likestilt med -ev- (nevrose, revmatisme og Evklid). I farmasøyt har vi fått en helnorsk diftong. I eldre riksmål finner vi spor av formen pseydonym, som skulle speile den vanlige uttalen /(p)søydonym/.

Bruk av pseudonym forbindes i stor grad med forfattere, selv om også andre kan føle behov for et fantasinavn å gjemme sin virksomhet bak. Et pseudonym kan markere et skille mellom dikter og privatperson. Kvinner kan gi seg ut for å være menn, og menn kvinner. Useriøse sjangervalg kan skjule seg trygt bak oppdiktede «fjærnavn». Ingenting selger som litt godt, gammeldags hemmelighetskremmeri, og fiksjonen lever fritt bak sitt falske flagg.

André Bjerke skrev krim som Bernhard Borge, og John Le Carré heter egentlig David John Moore Cornwell. Isak Dinesen var i mange år Karen Blixens hemmelige dekke. Johan Borgen valgte det noe mer fantasifulle navnet Mumle Gåsegg, og Henrik Ibsen debuterte som Brynjolf Bjarme.

Dekknavn eller ei – Ferrantes bøker skuffer ikke verken mer eller mindre om vi får vite hvem som skjuler seg bak forfatteraliaset, og løgn og forbandet digt er det like fullt.

 

Publisert 7. oktober 2016

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter