In- eller inn-?

No image

Språkrådet informerer om noe innfløkt.

In- 1

Forstavelsen in- stammer fra latin og er i slekt med det greske a(n)- (som i f.eks. ahistorisk og analfabet), det engelske og tyske un- og det norske u-. Prefikset gir ordet det står til, nektende eller motsatt betydning. Er du inaktiv, er du det motsatte av aktiv. Er du indiskré, mangler du takt og tone. Lånordet inhabil har sitt norske motsvar i ordet ‘ugild’. Et individ er bokstavelig talt ‘et udelelig vesen’.

In- 2

Vanskeligere er det kanskje å huske på at neste prefiks også skal skrives med bare én n. Forstavelsen in- er laget av den latinske preposisjonen in, som betyr det samme som vårt hjemlige inn: Invaderer du et land, rykker du inn i det med makt; installerer du ny programvare, legger du den inn i datamaskinen din; inviterer du til selskap, byr du gjestene inn til deg.

Inn

Sammensatte ord som innbrudd, innflytter og innvandrer er laget av det norske retningsadverbet inn og et substantiv. Inn skriver vi på vanlig måte, med to n-er, i slike forbindelser.

En innvandrer kan også kalles en immigrant. Hva har skjedd med forleddet her? I møtet mellom in og (det latinske) verbet migrare ‘vandre’ har lyden n i forstavelsen blitt lik lyden fremst i det etterfølgende ordleddet. Også in- i betydningen u- gjennomgår samme prosess: Godt voksne lærte i sin skoletid å kalle fortid av verb for imperfektum ‘ufullendt’ (i dag: preteritum). I språkvitenskapen kalles denne typen lydendring assimilasjon.

 

Publisert 20. oktober 2017

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter