Høring
Med en høring vil myndighetene sikre at de har et best mulig grunnlag før de tar beslutninger. Høringen kan være muntlig eller skriftlig, men uansett signaliserer den vilje til å lytte.
Denne uka blir det gjennomført en høring om Statistisk sentralbyrå i Stortinget. En høring (nynorsk høyring) kan være et avhør eller en utspørring i en offentlig komité av personer som er innkalt for å kaste lys over en bestemt sak. Slike høringer er en viktig del av arbeidet til stortingskomiteene, og de er gjerne muntlige. Siden 1996 har det vært mulig å holde åpne høringer, det vil si at medier og andre kan være til stede under utspørringen. Dette har blant annet bidratt til at opposisjonspartiene og deres representanter har fått bedre mulighet til å påvirke regjeringens politikk. De åpne høringene var opprinnelig inspirert av kongresshøringene i USA.
Høringer kan også være skriftlige. Da innhenter den offentlige forvaltningen skriftlige uttalelser i en sak. Berørte parter eller sakkyndige instanser blir invitert til å uttale seg om saken innen en bestemt tidsfrist, men hvem som helst har anledning til å uttale seg. Skriftlige høringer brukes særlig når det skal lages nye lover eller forskrifter. Grunnlaget for høringen er et høringsnotat. De som uttaler seg, kalles høringsinstanser, og uttalelsene kalles høringsuttalelser (nynorsk høyringsfråsegner). Fram til omkring 1990 var det vanlig å sende saker til høring. Dette er den mest logiske preposisjonen i uttrykket, men de siste tiårene har på blitt dominerende. I valget mellom uttrykksmåtene høring av og høring om (en sak) bør vi bruke varianten med om.
Ordet høring er avledet av verbet å høre. I sammenheng med å innhente uttalelser er ordet trolig et oversettelseslån av det engelske hearing. En av betydningene til verbet er å ‘lytte’, og med en høring signaliserer man vilje til å lytte til andres synspunkter. Denne koblingen finner vi også i danskenes høring. I Sverige kalles en skriftlig høring for remiss, avledet av fransk remise og med grunnbetydningen ‘det at man avstår fra egne krav for å tilfredsstille noen andres vilje’. I alle fall snakker vi om at myndighetene tar hensyn til så mange som mulig i demokratiske beslutningsprosesser.
Publisert 10. januar 2018
Del denne siden
