Å unnskylde

No image

Stadig oftere hører man at folk unnskylder handlingene sine i betydningen at de ‘ber om unnskyldning’ for dem. Etter at statsråd Listhaug bad om unnskyldning i Stortinget forrige uke, har Språkrådet fått mange spørsmål og kommentarer om dette.

Motsatte perspektiv

Vi kan si at dette er hovedsystemet:

  1. Kari kan «unnskylde» Per eller det Per har gjort
  2. Per ber (Kari) om unnskyldning

I tråd med dette kan Per si til Kari: «Du må unnskylde at ...». Det er altså Kari som har makt til å fjerne skylda (unnskylde), ikke Per.

Men vi har et tillegg til systemet, som ser ut til å stå i motsetning til det. Å unnskylde er her å forsøke å få andre til å unnskylde en i betydningen ovenfor. Det betyr nærmest ‘å si unnskyld’. I tråd med dette kan «Per unnskylde til Kari». Det at unnskylde og unnskyldning brukes i to «motsatte» betydninger, skaper dissonans i mange tradisjonsbundne ører. Hvis mottakeren er innstilt på «hovedsystemet» ovenfor, høres det ut som om subjektet vingler mellom to roller: bønnfallende og tilgivende.

Sylvi Listhaugs 17 «unnskyldninger» er et godt eksempel på bruk av ordet i begge betydninger. Listhaug sa «unnskyld» rett ut flere ganger, men hun både gav og bad om unnskyldning. I tre tilfeller var hun selv subjekt for verbet unnskylde, blant annet i «vil unnskylde overfor dem som ...» og «jeg vil unnskylde kommunikasjonen».

Et visst historisk grunnlag

Det er ikke så underlig at den andre betydningen av unnskylde sprer seg. En del tradisjonelle uttrykksmåter med refleksivt seg og preposisjon ligger nokså nær den nye, se artikkelen om undskylde i Ordbog over det danske Sprog under betydning 3.

Den skyldige Per har lenge kunnet være subjekt i uttrykk som «Per unnskyldte sin oppførsel», «Per unnskyldte seg for …», og ikke minst «Per unnskyldte seg med …». Dessuten har å unnskylde seg lenge vært brukt om å be «uspesifisert» om unnskyldning.

Men merk at det her ikke vises til selve tilgivelsen. Unnskyldning forstått som fritak for skyld er og blir en sosial dom som andre enn ovennevnte Per feller.

Verbalsubstantivet unnskyldning kan lette og kamuflere rollebyttet. Også eldre språkbrukere godtar jo gjerne 1) «Kari ber Per om en unnskyldning», som er noe annet enn 2) «Kari ber Per om unnskyldning». Unnskyldning (1) er her å si unnskyld, mens unnskyldning (2) er tilgivelse. Denne dobbeltbetydningen er ikke ny. Vi finner ganske tidlig uttrykk som kreve (en) unnskyldning (fra noen), komme med en unnskyldning og gi en unnskyldning. Falske og dårlige unnskyldninger er riktig gammelt i språket.

Selv om NN unnskylder at (= ‘ber om unnskyldning for at’) først ble vanlig i skrift etter 1990, har uttrykksmåten altså røtter som går lenger tilbake. I Det Norske Akademis ordbok har det nye unnskylde fått en egen plass: «unnskylde 5uttrykke at man er lei for (å ha forårsaket skade, ubehagelighet eller for å ha forsømt seg e.l.); be om unnskyldning (for); beklage’». Det samme begrepet finner vi under betydning 2 i Den Danske Ordbog.

Det er likevel tryggest å si unnskyld eller be om unnskyldning

Selv om utviklingen sikkert går sin gang, vil Språkrådet støtte de mange som har skrevet til oss og beklaget seg. Vi kan hilse fra dem og oppfordre folk til å skrive «Beklager!», «Unnskyld!» eller «Jeg ber om unnskyldning!» når de vil lette samvittigheten, ikke minst den språklige. Dette er formuleringer som er felles for eldre og yngre, og som ikke skurrer for noen.

 

Publisert 22. mars 2018

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter