Reservasjonsrett

Ordet reservasjonsrett har vært mye framme de siste ukene i forbindelse med diskusjonene om fastleger og deres rolle i forbindelse med henvisning til abortinngrep.

Reservasjonsrett betyr ’rett til å reservere seg’ (mot regler, ordninger o.l.). Både reservasjon og rett er naturligvis gamle ord i språket. Reservasjon kommer fra latin og betydde opprinnelig ’bevaring’ (reservere betydde ’bevare, gjemme’). Dette ordet har, som vi vet, en lang rekke «slektninger» blant det en regner som fremmedord i norsk, fra servise og servitør over konservativ og observasjon til reserve og reservoar. Rett er på sin side et arveord i norsk (ikke innlånt), med en rekke betydninger ikke minst knyttet til det juridiske.

På trykk har reservasjonsrett vært brukt i alle fall siden 1927, da fagorganisertes rett til å reservere seg mot partimedlemskap ble drøftet i protokollen fra samlingskongressen der Arbeiderpartiet og Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti ble ett parti. Også dette dreide seg altså om politikk, men naturligvis ikke om abortloven (vedtatt i 1975). Etter krigen ble fagorganisertes rett til å reservere seg debattert videre, blant annet i VG (1949), som mente det var mangel på reservasjonsrett for fagorganiserte som støttet andre partier enn Ap.

Seinere var reservasjonsrett brukt i forbindelse med forsikringsjuss, og fra 1967 stammer en høyesterettsdom der rett til å reservere seg mot kollektive forsikringsordninger er et tema.

Seinest i 2001 ble reservasjonsrett knyttet til abortspørsmålet. Da kom den såkalte abortforskriften, der paragraf 17 har overskriften «Stillingsutlysning og opplysning om reservasjonsrett». Denne forskriften handler om helsepersonells rett til å reservere seg mot å utføre eller assistere ved abortinngrep, ikke om reservasjon mot henvisning til abort.

 

Publisert 14. mars 2014

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter