Pave

Den sittende paven, Benedikt XVI, kunngjorde nylig at han abdiserer. Det er ventet at en ny pave vil bli utpekt innen ganske kort tid.

Ordet pave hadde på gammelnorsk formen páfi. Men før det kom inn i gammelnorsk, hadde det på sin vei gjennom språkhistorien vandret fra latin papa og trolig vært innom gammelsaksisk pavos eller middelnedertysk pawes. Opprinnelsen er altså det latinske ordet, med betydningen ’far’, som trolig er det samme som vi kjenner igjen også i norsk pappa.

Selv om Norge ble protestantisk med reformasjonen for snart fem hundre år siden, har pave naturligvis fortsatt å leve i språket. Vi har faste uttrykk som ”strid om pavens skjegg”, som betyr ’flisespikkeri, diskusjon om uvesentlige detaljer’, og ”mer katolsk enn paven”, som en er hvis en pukker hardere på en viss mening enn det mannen eller kvinnen som først ytret meningen, ville gjort.

I et luthersk land som Norge hersket det i hundrevis av år stor skepsis til pavekirken, og ordet pave fikk etter hvert også den nedsettende betydningen ’egenmektig, hoven person’, med adjektivet pavet(e) (’hoven og viktig’) og verbet å pave (seg) (’briske seg’). Et velkjent ord er også skrytepave (’storskryter’). På dansk har de skrankepave, som en ordbok forklarer som ’person som ekspederer saker på et offentlig kontor, og som opptrer nedlatende og bedrevitende’.

I våre dager, da den katolske kirke styrker stillingen i Norge og det skjer en nyordning i den tradisjonelle statskirkens forhold til staten, er disse ordene og deres betydninger tankevekkende vitnesbyrd om historiske forhold.

Om pave i betydningen ’mage i hummer og kreps’ er samme ord som det ordet vi har omtalt ovenfor, er ikke helt klart.

 

Publisert 25. februar 2013

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter