Påskeord

No image

Påske, palmesøndag, skjærtorsdag, langfredag, blåmandag, fetetirsdag og askeonsdag

Påske feires i jødedommen til minne om israelittenes flukt fra Egypt. Ordet påske er opprinnelig hebraisk og betyr ’gå forbi’. Vi kan lese i 2. Mosebok 12,27 at Herren gikk forbi israelittenes hus da egypternes førstefødte ble utslettet.

I den kristne kirken feires påske til minne om Jesu lidelse, død og oppstandelse (nynorsk: oppstode). Bakgrunnen for at ordet påske ble tatt i bruk om den kristne høytiden, er at korsfestelsen skjedde under den jødiske påskefeiringen.

Palmesøndag er innledningen til den stille uke. Dagen feires til minne om Jesu inntog i Jerusalem, da han ble hyllet med palmegreiner.

Skjærtorsdag er i kirken en dag til minne om at Jesus innstiftet nattverden, og at han vasket føttene til disiplene sine. I middelalderen var det skikk å bade skjærtorsdag – sjel så vel som kropp skulle renses. Skjær betyr ’ren’.

Langfredag er i kirken en dag til minne om Jesu død på korset. Det var en lang smertens dag for Jesus.

Blåmandag er ikke i påskeuka, men i den uka som begynner med fastelavnssøndag. Fastelavnssøndag innledet i middelalderen den første uka i langfasten, som var på 40 dager. Mandagen etter fastelavnssøndag ble kalt blåmandag. Da ble alteret i kirkene dekket til med et blått klede.

Fetetirsdag var den siste dagen før fasten. Da disket folk gjerne opp med mat som de ikke hadde lov til å spise i fastetida. 

Askeonsdag begynte selve fasten. I middelalderen møtte de troende i kirken i botsklær og med aske i håret (i sekk og aske). Senere har det vært skikk i den romersk-katolske kirken at presten tegner et kors på pannen til de troende og sier «Kom i hu, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv».

Uttrykket å kle seg i sekk og aske henger sammen med en eldgammel jødisk skikk med å strø aske over seg som uttrykk for sorg eller anger.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter