Grilling

Grilling er en utbredt fritidssyssel om sommeren. Hvor kommer ordet fra?

Å grille ble populært hos stadig flere fra 1950- og 1960-årene av, da folk hadde lagt krigstiden bak seg. Det var også på denne tiden verbet å grille først ble registrert i norsk. Slår en opp Norsk Riksmålsordbok fra 1937, leiter en forgjeves etter et slikt ord der. Derimot står substantivet grill, forklart som a) 'stekerist' og b) 'rum i hotell, restaurant hvor særl. kjøtt stekes på stekerist i bestillerens påsyn'. Ordboka kan opplyse at dette er 'mest hotellspråk', og det var nok nettopp det det var, før krigen.

Grill er lånt fra engelsk, der det er gammelt både som substantiv og verb, men stammer som så mye annet engelsk ordstoff fra fransk, der gril betyr nettopp steikerist, mens sideformen grille betyr ’gitter, rist’ (mer allment). Opphavet er et latinsk ord som betydde ’flettverk’.

Grill har vært et produktivt ordelement i norsk, som det heter i språkviternes terminologi, det vil si at det har dannet drøssevis av nye sammensetninger etter at det først kom i bruk: grilldress, grillfest, grillforkle, grillkull, grillmat, grillpølse, grillspyd, grillvotter, utegrill osv.

Fra 1950-årene stammer også grill i betydningen ’kjølegitter på bil’. Dette er naturligvis samme ord, men overført billedlig til bilproduksjonens verden. Når en kjenner opprinnelsen til ordet i fransk og latin, er det ikke så vanskelig å skjønne denne bildebruken.

Mye eldre i språket enn grille er griljere, som er kjent i dansk siden 1700-tallet og ble brukt av blant andre Ludvig Holberg, i formen «grillere». Det er lånt direkte fra fransk og brukes i dag både om det samme som grille og – trolig mest – i betydningen 'vende stykker av kjøtt eller fisk i egg og knust kavring, og deretter steike eller smultkoke' (Bokmålsordboka).

 

Publisert 11. juli 2011

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter