Hva betyr egentlig ordet «jul»?

Betegnelsen var i utgangspunktet felles for alle germansktalende folk. Den tilsvarende norrøne formen var nøytrum plural jól, og en nær beslektet form fins i gammelengelsk geola og ennå til dels i engelsk yule i for eksempel yule tide (‘juletid’) og yule log (‘stor vedkubbe som legges på peisen julaften’). Ordet er jo her ellers erstattet av det kristne Christmas.

Det er uvisst hvilke trekk ved den hedenske midtvintersfesten ordet jul kan ha betegnet. Det er imidlertid ikke urimelig å anta at det opprinnelig var knyttet til aktiviteter under feiringen, for eksempel leiker og konkurranser som de følgende: I Norden i eldre tider var det en utbredt forestilling at vannet i brønner, kilder og elver om natten blant annet ved årsskiftet inneholdt en særskilt livgivende kraft. En gammel skikk, særlig kjent fra Sverige, bestod i at det før soloppgang annendag jul fant sted en kappridning til åpent vann for å la hestene drikke av det verdifulle vannet, de drakk ‘grädden på vattnet’. Hesten som kom først til vannkilden, fikk ta til seg av den beste kraften i vannet, og eieren var sikret den største avlingen det kommende året.

Etter vanningen av hestene foretok man gjerne et ritt fra gård til gård i bygda, og da vanket det en rikelig traktering med mat og drikke for rytterne. Annendag jul var ellers hestens dag, og man ofret i kirken for deres velferd.

Siden Den katolske kirken hadde bestemt at annendag jul skulle være minnedag om den første martyren, Stefanus, ble kappridningen og hestevanningen etter hvert uløselig knyttet til hans navn. De tydeligste sporene av dette finnes i Sverige, der man 26. desember ‘red Staffan’ til minne om martyren Stefanus som også var blitt hestenes skytshelgen. Man må gå ut fra at denne hesterittskikken har eldgamle førkristne røtter, og at den i så fall gjenspeiler gamle aktiviteter i forbindelse med julefeiringen.

Vi må nå stille oss spørsmålet om det er mulig å knytte ordet jul, med en opprinnelig (etymologisk) betydning ‘hesteritt’, til andre ord i de germanske språkene. De formelle (lingvistiske) aspektene ved dette ordet er i sannhet kompliserte, og diskusjonen av dem skal her holdes på et minimum. Det må imidlertid kort nevnes at man i dag stort sett er enig om at den urnordiske formen (for eksempel cirka 500 e.Kr.) var nøytrum plural *jiulu, og at denne i første rekke kan sammenstilles med gotisk jiuleis, som i en kalender fra det sjette århundre finnes brukt om måneden før julemåneden, det vil si november, og tilsvarer norrønt ýlir om ‘måneden fra midt i november til midt i desember’. Det synes videre nokså sikkert at urnordisk *iu her reflekterer en germansk sekvens *egw-, og en eldre germansk form var følgelig *jegwla-, som utvilsomt går tilbake til det germanske grunnspråket for cirka 3000 år siden.

Det er altså denne formen som må analyseres videre for eventuelt å komme fram til en brukbar germansk tilknytning og etymologi for jul. Germansk *jegwla- synes å inneholde en verbalrot *jegw- (med ukjent betydning), mens *la- er et kjent suffiks (som dannet substantiver). Germansk *jegw- kan ha hatt en variant *jagw- (avlyd), og til denne kan det ha blitt dannet et svakt verb germansk *jagwon- som gjenfinnes i for eksempel gammelhøytysk jagon ‘drive, jage (bort), forfølge’ (med regelmessig bortfall av *w foran *o) og tysk jagen som foreligger som lån i blant annet norsk jage. Sammenstillingen av jul med jage åpner opp for å anta en opprinnelig betydning ‘driving, jaging osv.’ – ‘hesteritt’, slik som ovenfor antatt, for germansk *jegwla-.

Det kan til slutt også kort nevnes at man i den eldre håndboklitteraturen gjerne har gått ut fra at man i jula feiret soldreiningen, det vil si vintersolverv, og at *jegwla- skulle betegne denne begivenheten. Av den grunn har man prøvd å stille det sammen med ordet for ‘hjul’ i norsk hjul og engelsk wheel, og for eksempel norrønt hjól kommer av germansk *hwegwla-. Formene er altså nokså like, men for å kunne knytte dem sammen har man måttet anta at *hwegwla-, ‘hjul’, ble endret til *jegwla- med en ny betydning ‘dreining, skifte’, kanskje under innflytelse av germansk *jera-, ‘år’, eller ved dissimilasjon. Men dette forblir både formelt og semantisk en ubeviselig og uakseptabel ad hoc-forklaring. Det gamle finske lånordet juhla betyr på sin side generelt ‘fest, høytid, helg’ og gir følgelig ingen indikasjoner om en eldre, mer spesifikk betydning.