Hva er «normalt» bokmål?

No image

I 2020 er det 15 år siden den siste store endringa i bokmåls­normalen. Hvordan har det gått med bokmålet de siste åra?

AV SIGRID SØRUMGÅRD BOTHEIM

I 2002 ble samnorskpolitikken offisielt av­slutta. Dermed var det ikke lenger et mål at bokmål og nynorsk skulle nærme seg hver­ andre og til slutt smelte sammen. I 2005 fastsatte det daværende Kultur­- og kirke­departementet en ny rettskrivingsnorm for bokmål. Det var den første rettskrivings­normen i nyere tid der en av målformene ble normert på sjølstendig grunnlag.

– Etter endringa i 2005 forsvant en del valgfrie former, men det er fremdeles mulig å skrive både konservativt, mode­rat og radikalt bokmål, sier Urd Vindenes, førsteamanuensis i norsk ved Universite­tet i Sørøst­-Norge (USN).

Det er stor variasjon i bokmåls­rettskrivinga, men det mest vanlige er en moderat form for bokmål. Vindenes sier at de formene vi oftest ser, blir oppfatta som de mest nøytrale formene.

– Sjøl om de ulike formene i rett­skrivinga er likestilte, vil mange språk­brukere oppfatte noen former som mer korrekte enn andre. Det kan vi se både i mediene og i det offentlige. I mange si­tuasjoner vil nok skribenter sensurere seg sjøl, for eksempel når de skriver en jobbsøknad. Vi ser sjelden former som åssen, sjøl og veit i slike tekster.

All teknologien rundt oss kan også påvirke hvordan vi skriver, og på lengre sikt kan det føre til at bokmålet blir mer ensretta.

– Retteprogram og teknologigigan­ter som Google og Apple tillater min­dre variasjon enn det som er lov. Vi kan si at tekstene går gjennom et norme­ringsfilter, sier Vindenes.

Vindenes forteller at kildegrunnlaget for normeringa har endra seg ganske mye de siste åra. Nå har vi store tekst­korpus som alle kan søke i for å finne ut hva som er eller ikke er i bruk. Men et korpus gir sjelden et fullstendig bilde av den faktiske bruken.

– Vi må huske at mange tekster blir redigert av et forlag eller en avisredak­sjon før de havner i korpus. Redaksjo­nene kan ha egne «husnormaler» der de luker ut ulike former som skribentene bruker. Derfor er det viktig å også ta med uredigerte tekster i kildegrunnla­get for normeringa.

– Er folk glad i og opptatt av bokmål?

– Jeg tror iallfall at veldig få er sinte på bokmål som målform. Bokmålsbrukere trenger ikke å stå på barrikadene for målforma si. Mange engasjerer seg like­vel, særlig fordi normen gir rom for så mange varianter. Det fins foreninger for både riksmål og radikalt bokmål. Folk vil kjempe for den varianten de kjenner seg mest hjemme i. Noen vil ha en vid norm, andre vil ha en strammere norm. Det henger nok sammen med at noen er mer opptatt av at skriftspråket skal være talemålsnært, mens andre er min­dre opptatt av den koblinga.

Normen skal ligge fast

Sturla Berg-­Olsen er seniorrådgiver i Språkrådet og jobber blant annet med normering. Han forteller at hovedfor­mer og klammeformer ble tatt bort i 2005-­normen. En annen gjennomgri­pende endring var at det kom inn en del riksmålsformer, og at noen tilnærmingsformer gikk ut. Disse tilnær­mingsformene hadde i utgangspunktet kommet inn på grunn av samnorskpo­litikken, der bokmål og nynorsk skulle nærme seg hverandre.

– Ord som rekne, hugse, bølgje og ikorn gikk ut i 2005. Mange ord med diftongen au måtte også vike, som raud, haust og lauk. Det samme skjed­de med verbformer som fraus, rauk og kraup. Her ble formene med monof­tong stående, altså frøs, røk og krøp. Samtidig kom de nye formene frøys, røyk og krøyp inn.

Den gjeldende språkpolitikken leg­ger til grunn at normene for bokmål og nynorsk i store trekk skal ligge fast. Det har altså ikke vært aktuelt å gjennomføre større rettskrivingsreformer etter 2005.

– Sjøl om normene skal være sta­bile, åpner Kulturdepartementet for en justering av 2005-­normen i stortings­meldinga som følger med forslaget om ny språklov. Der står det at det i arbeidet med 2005-­normen ikke var anledning til å gjøre samme slags grundige undersøkelser som ble gjort med nynorsk­normen i 2012. Derfor kan det være grunn til å se om det trengs justeringer i bokmålsnormen basert på bruken vi ser i store korpus, sier Berg­-Olsen.

Misforståelser om bokmål

Vindenes underviser i norsk ved lærer­utdanningene ved USN. Hun liker å erte studentene litt ved å bruke uvan­lige former.

– Studentene blir overraska når jeg sier at både åssen, hvordan og hvorledes er tillatte former i bokmål. De stusser også over at retteprogrammene ikke er utstyrt med alle de tillatte variantene. Det kan fort komme røde streker under tillatte ord.

– Hvilke andre misforståelser om bokmål er vanlige?

– Mange tror at om man skriver «flas­ka», så må man skrive «ei flaske». Men det er lov å bruke hankjønnsartikkel sjøl om man beholder a-­ending i be­stemt form av hunkjønnsord. Ellers tror mange studenter at de må skrive moderat bokmål når de sjøl skal under­vise elever i norsk. Slik er det ikke. Alle tillatte former er likestilte!

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter