Ombudet som ble gode i nynorsk

No image

Da Gunn Karin Aase begynte i Barneombudet, fikk hun jobben med å oversette alt som skulle ut på nynorsk. Dette går ikke, tenkte hun. Det var starten på et arbeid som har gjort ombudets stab til nynorskskribenter.

AV ASTRID MARIE GROV

– De hadde bare én som kunne nynorsk da jeg kom i 2009. Hun tok seg av oversetting og lignende, men nærmet seg pensjonsalderen. Siden jeg tilfeldigvis var nynorskbruker, lå det i kortene at jeg skulle ta over den oppgaven. Men jeg skjønte fort at jeg da ikke kom til å få gjort noe annet, sier Gunn Karin Aase, rådgiver i administrasjonsavdelingen i Barneombudet.

– Vi måtte skape flere nynorskbrukere. Det fikk jeg også forståelse for hos ledelsen, for vi skrev rett og slett for lite nynorsk. Vi valgte å sende dem som ofte skrev tekster som ville bidra til at vi oppfylte målloven bedre, på kurs.

En terskel å komme over

Hvordan får man egentlig en gjeng bokmålsbrukere til å begynne å skrive nynorsk, lenge etter at de avla sidemålseksamen?

– For mange var det en terskel å komme over, både ideologisk og praktisk. Nynorsken føltes fremmed, og de var redde for å gjøre feil. Men folk tok likevel utfordringen på en måte jeg er imponert over.

– I starten ble det mye korrekturlesing og gjennomgang av tekster. Jeg hadde «åpen dør», så folk kunne komme og spørre når de trengte hjelp. Men de har virkelig blitt flinkere og flinkere. Nå bruker jeg lite tid på nynorskarbeid; folk er i stor grad selvgående.

– På den ideologiske siden var klarspråksarbeid en dør inn til nynorsken. Etter hvert i prosessen opplever jeg at folk ser forbindelsen mellom nynorsk og klarspråk tydeligere, og det er flere som har kommentert at bokmålstekstene deres har blitt bedre etter at de begynte å skrive nynorsk.

Hvor langt har dere kommet nå?

– Nå skriver rundt halvparten av staben på 20 nynorsk. Vi sikter høyere, men er kommet et godt stykke på vei. Folk kaster seg uti det, selv om jeg ser en forskjell på hvilke tekster de tør å skrive på nynorsk. I svar til nynorskskrivende barn har folk blitt veldig flinke. Når det gjelder lengre og mer faglige tekster, virker terskelen litt høyere for mange. Det handler nok om en kombinasjon av typen tekst og hvem mottakerne er.

– Jeg merker at folk blir motiverte av resultater. Tilbakemeldingen på den forrige mållovsrapporten vår fra Språkrådet var positiv, så den leste jeg høyt for alle. Slikt inspirerer til videre arbeid.

Nynorsk del av hverdagen

Hvilket råd vil du gi andre i samme situasjon?

– Først og fremst må man ha en praktisk pådriver når man skal sette i gang et slikt arbeid. Noen å be om hjelp, rett og slett. Her i Barneombudet har det vært meg. Jeg bruker nynorsk som hovedmål og er utdannet lærer, så jeg har vært i stand til å gi folk den hjelpen de har trengt. I den rollen er det viktig å være positiv, tålmodig og motiverende, slik at prosjektet ikke strander på det menneskelige.

– I tillegg må man ha en plan for arbeidet man skal gjøre. Man skal være klar over at dette er en prosess og en jobb som aldri blir helt ferdig. Ingen lærer seg noe over natta, heller ikke nynorsk. Det er derfor viktig å øve og skrive jevnlig, og man må godta å bruke litt lengre tid på tekster. Og det er selvfølgelig lov å feile i begynnelsen.

– Når vi nå har gått gjennom den litt vanskelige startfasen, har nynorsken blitt en del av hverdagen i Barneombudet. Folk blir mer eksponert for begge målformene, og det har også ført til en holdningsendring. En av de ansatte hos oss sier at «nynorsk har gått fra et nødvendig onde til en fin avveksling i hverdagen».

Hent fram nynorskskribentene

– Arbeidsmåten til Barneombudet er et eksempel til etterfølgelse, mener Kjetil Aasen. Han er kursholder i Språkrådet og har lang erfaring med å gi råd om nynorskarbeid.

– De viser tydelig at et langsiktig arbeid med små steg av gangen er veien å gå.

Mange statlige etater er større enn Barneombudet og har mange avdelinger. Hvilke råd vil du gi til dem?

– I større organisasjoner er man avhengig av at ledelsen styrer og tar initiativ til at flere skriver på nynorsk, sier Aasen.

– Aller først kan man lete etter skribenter i egen organisasjon, for det er slett ikke alltid at ledelsen vet hvem som kan skrive begge målformene. Andre tiltak er å søke etter nynorskkunnskap i stillingsannonser eller ved å kurse de tilsatte. Husk at nynorsk skaper nynorsk. Hvis man blir vant til å lese og se begge målformene, oppstår det en kultur for veksling.

– Barneombudets arbeid er et utmerket eksempel på hvordan større organisasjoner kan jobbe på avdelingsnivå. Finn en intern hjelper! Og når man skal starte nynorskopplæ- ringen, er det både lov og lurt å tenke litt strategisk, slik ombudet har gjort. De som skriver mye publikumsrettede tekster, for eksempel i kommunikasjonsavdelingen, bør sendes på kurs først. Sosiale medier er en veldig synlig kanal der det skrives korte tekster, så der kan det være fint å begynne. På sikt er det likevel viktig at det finnes nynorskkompetanse i alle avdelinger.

– Og for all del: Ikke vær redd for å skrive. Det er bare slik man blir god.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter