Leve

Som doktor i nordisk språkvitenskap og som språkdirektør er jeg blant dem som har en særlig interesse for alle sider av det norske språket – både det nåtidige og det eldre. Å plukke ut et favorittverb er derfor en svært vanskelig oppgave. Likevel er det ett verb som peker seg ut, fordi det er forutsetningen for alt annet. Jeg tenker da selvsagt på verbet å leve (norrønt lifa).

Språklig er leve et gammelt arveord, altså et ord som har eksistert i språket vårt til alle tider, i motsetning til fremmedord og lånord. Grunnbetydningen av verbet leve er etter Bokmålsordboka å ha liv, være til, eksistere, som jo er vakkert i seg selv. Men når vi åpner de nye store og dokumenterende ordbøkene over norsk språk, nemlig Norsk Ordbok og Det Norske Akademis ordbok, kan vi se lagene av betydninger, ordtak og metaforisk bruk folde seg ut. Det er da det begynner å bli virkelig spennende! Man kan for eksempel leve opp til noe, leve høyt, leve på luft og kjærlighet, lære seg å leve med noe, leve ut en interesse eller leve seg inn i andres liv. Og leve kan blant annet bety å eksistere, å greie seg gjennom noe, å skaffe seg erfaring og å oppføre seg.

Jeg er særlig opptatt av at norsk språk skal leve også inn i de kommende hundreårene. For at språket vårt skal holdes levende og vitalt både som felles kulturobjekt, som kommunikasjonsmiddel og som uttrykk for personlig identitet, må det være i bruk på alle samfunnsområder. Derfor bør vi alle være bevisste på å bruke både verbet å leve og resten av det rike norske ordforrådet vårt i alle sammenhenger og så ofte vi kan.

Det kommer språket vårt garantert ikke til å bli utlevd av.