Samiske språk

No image

FNs internasjonale år for urfolksspråk er snart over, og vi skal se nærmere på de samiske språkene og ordet same.

Ikke overraskende er same lånt inn i norsk fra samisk: sápmi (nordsamisk), sábme (lulesamisk), saemie (sørsamisk). Ordet betyr ‘person av samisk herkomst’, og det brukes også som et egennavn, om samefolkets tradisjonelle landområde Sameland, Sápmi.

Ni samiske språk

Sápmi strekker seg fra Femundsmarka i sørvest til Kvitsjøkysten av Kolahalvøya i nordøst. Over hele dette området bor samefolket. Samene er altså ett folk, men de snakker faktisk hele ni forskjellige språk: sørsamisk, umesamisk, pitesamisk, lulesamisk, nordsamisk, enaresamisk, skoltesamisk, kildinsamisk og tersamisk. Brukerne av nabospråk i dette beltet kan forstå hverandre til en viss grad, men nordsamisk og sørsamisk er for eksempel omtrent like forskjellige som norsk og tysk.

Nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk snakkes i Norge. Nordsamisk er det desidert største av alle de samiske språkene. I Norge er det utbredt over hele Finnmark og Troms. Lulesamisk snakkes i Tysfjord-området, mens sørsamisk brukes i Trøndelag og omegn. Umesamisk, pitesamisk og skoltesamisk var tidligere i bruk i Norge, men finnes i dag stort sett bare i våre naboland.

Finsk-ugrisk språkfamilie

De samiske språkene tilhører den finsk-ugriske språkfamilien, sammen med finsk, kvensk, estisk og ungarsk samt ei rekke minoritetsspråk i grisgrendte deler av Russland. Ordet same ser ut til å være et særsamisk ord. Man har nemlig ikke klart å finne igjen slektninger av dette ordet i noen av de andre greinene av det finsk-ugriske familietreet. På overflaten likner ordet litt på Suomi, det finske navnet på Finland, og det har blitt lansert teorier om et mulig slektskap mellom de to ordene, men disse teoriene regnes ikke som veldig sannsynlige. (Suomi har finnene antakelig lånt inn fra baltisk, der det betydde ‘jord’, ‘land’.)

Same kommer altså fra samenes eget navn på sitt folk og heimland. I språkforskninga pleier man å skille mellom endonymer og eksonymer. Et endonym er folkets eget navn på seg sjøl (eller på sitt land eller sitt språk), mens et eksonym er navn som er satt på dem utenfra, av andre folkeslag. I dag opplever mange minoritetsfolk eksonymer som nedsettende og foretrekker å bli omtalt med endonymer. Same er altså et endonym. På norsk brukte man tidligere eksonymer som finn/finne og lapp. Hvis du gjerne vil lære enda et fremmedord på -nym, kan det være greit å vite at både same, finn(e) og lapp er eksempler på etnonymer, dvs. navn på folkeslag.

Finner og lapper

Etymologien til ordet finn/finne er uklar, men én teori er at det er beslekta med verbet å finne og brukt som en betegnelse på folk fra et nomadisk jeger- og samlersamfunn, dvs. folk som «finner» maten sin i stedet for å dyrke den. En annen teori er at finn/finne kommer av en mye eldre betydning av verbet finne på urgermansk, nemlig ‘gå/vandre’. Uansett er finn et svært gammelt ord som dukker opp allerede i romerske og greske skrifter fra begynnelsen av vår tidsregning. Den romerske historikeren Tacitus nevner flere folk ved navn fenni i Nord-Europa, og den greske geografen Ptolemaios snakker om phinnoi. Ut fra beskrivelsen av fenni som nomadefolk ser det ut til at ordet på den tida refererte til samene og ikke til de moderne finnene (som da hovedsakelig var blitt bofaste). Først mye seinere gikk man på svensk over til å bruke finne om folkeslaget i det sørlige Finland og begynte i stedet å bruke lapp om samene. På norsk fortsatte man å bruke finn(e) om samer fram til vår tid.

Lapp har sjølsagt sammenheng med landskapet Lappland. Ordet kommer fra det finske navnet på samme landskap, Lappi. Opphavet til Lappi er dessverre ukjent, men for ølhunder kan det være artig å merke seg at vi finner dette ordet igjen i et av Finlands mest kjente ølmerker, Lapin kulta, som betyr «Lapplands gull». Stusser du over at det er to p-er i Lappi, men bare én p i Lapin? Grunnen er at finsk har et grammatisk fenomen kjent som stadieveksling, dvs. at konsonanter og konsonantsammensetninger i midten av ord forandrer seg når ordet bøyes.

Samiske språk og finsk har mange fellestrekk i grammatikken. Også nordsamisk har stadieveksling, noe som forklarer hvorfor p-en i sápmi av og til glimrer med sitt fravær. Flertall av sápmi (‘samer/samene’) heter for eksempel sámit, og «samisk språk» heter sámegiella.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter