Egentlig så er det ikke så dumt

AV CHRISTINE MEKLENBORG SALVESEN

For en stund siden gjennomførte jeg en undersøkelse om ordet så. Jeg ville vite mer om hva nordmenn (og svensker, dansker, tyskere, islendinger, nederlendere og sørafrikanere!) syntes om setninger der vi har skutt inn et så etter den aller første ordgruppa. Et eksempel er «etterpå så skal vi snakke mer om dette». Som en trofast radiolytter har jeg merket meg at så sniker seg inn nesten overalt i talespråket. Og da jeg for noen år siden var vikar i norsk på en ungdomsskole, så jeg at det også har lurt seg inn i det skriftlige. Det måtte noen runder til med rødpennen for å få luket det ut av elevenes stiler.

Gruff

Før jeg gikk i gang med undersøkelsen, forventet jeg at nordmenn skulle ha en ganske liberal holdning til bruk av ordet så. Det skulle imidlertid vise seg at rødpennene har hatt en virkning. Når deltagerne i spørreundersøkelsen skulle kommentere oppgavene de var blitt bedt om å svare på, kom det opp mye gruff. Veldig mange kunne fortelle at så ikke var så vanlig der de var fra, men i andre deler av landet. Sørlendingene mente det var vanlig på Østlandet, østlendingene mente det var vanlig i Trøndelag, trønderne mente det var typisk på Vestlandet, og så videre. Ingen skulle ha det på seg at de sa så. Og når det gjaldt å gi poeng til setninger med så, var nordmennene nådeløse. Jeg har en mistanke om at svensker og nordmenn bruker så omtrent like mye, men nordmennenes vurderinger av slike setninger lå omtrent ett poeng lavere enn svenskenes. Det er mye når skalaen går fra én til fem.

Ordet så lever i beste velgående, selv om norsklærere har forsøkt å luke det ut så lenge vi kan huske.

Noe som selvfølgelig gjør det vanskelig å vurdere så-konstruksjonen, er at den tilhører det muntlige språket. Vi er ikke vant til å se den skriftlig, og dermed blir det vrient å skulle vurdere den i en skreven tekst. Vi ville sannsynligvis hatt like vanskelig for å vurdere setninger som Jeg så’n i går. På østnorsk er det helt standard å si det, men vi skriver det bare ikke.

Fyllord

En av de vanligste kommentarene jeg fikk i undersøkelsen, var at så er et fyllord. Overflødig, tøysete, barnslig. En respondent skrev sågar at det er barnespråk, og at det var utenkelig at barnas foreldre snakket på denne måten. Jeg er temmelig sikker på at det siste ikke stemmer. Et annet spørsmål er om ordet så er overflødig. Se på setningene under:

1. Nå så vet vi ikke hva vi skal gjøre.
2. Etterpå så skal vi spise pizza.
3. Da de kom hjem, så satte de seg i sofaen.
4. Hvis du ikke har noe bedre forslag å komme med, så foreslår jeg at du tier helt stille.

I alle disse setningene kan så fint strykes uten at det endrer noe av meningsinnholdet. Og dersom leseren er i besittelse av en rødpenn, vil jeg anta at det er den første setningen som får det til å rykke mest i skrivehånden. Det kan nemlig se ut til at det er lettere å akseptere så etter et litt langt førsteledd. Dersom førsteleddet er en leddsetning, som i 3 og 4, er bruken av så langt mindre provoserende enn når førsteleddet er et kort adverb, som i 1. Det at førsteleddet er en betingelsessetning i 4, gjør det nesten akseptabelt, også skriftlig, å bruke så. Til og med i engelsk – som egentlig ikke har denne typen konstruksjoner – kan man tillate seg å smette inn et lite then etter en betingelsessetning: If everything you tell me is true, then you’re in trouble.

Klargjørende

Allikevel er det ikke slik at så bestandig er overflødig. Noen ganger kan dette lille så-et faktisk være klargjørende. Se på denne setningen:

5. På lørdag sa han at han ikke kunne komme.

Hva betyr egentlig setningen? Eller, for å være enda mer presis: Hva skjer/skjedde på lørdag? Var det da han sa at han ikke kunne komme – eller var det da han ikke kunne komme? Vi kan omskrive setningen til de to variantene i b og c. Vi vet ikke hvilken av dem setning a tilsvarer.

6. a. På lørdag sa han at han ikke kunne komme.
   b. Han sa på lørdag at han ikke kunne komme.
   c. Han sa at han ikke kunne komme på lørdag.

Uten mer kontekst er det altså komplett umulig å tolke setningen. Derimot blir det krystallklart om vi setter inn et så.

7. På lørdag så sa han at han ikke kunne komme.

Med så etter på lørdag skjønner vi at det var da han sa at han ikke kunne komme. I denne setningen kan ikke på lørdag bety at det er da han skal (eller ikke skal) komme.

Noen ganger kan dette lille så-et faktisk være klargjørende.

Lokal binding

Så kan man lure på hvorfor i all verden et bittelite «fyllord» som så kan gjøre så mye med tolkningen av en setning. Sammen med Terje Lohndal, professor ved NTNU, har jeg drodlet om dette, og vi har kommet til at så bare kan brukes når leddet foran er lokalt. Det vil si at det må knytte seg til det nærmeste verbet. Perioden i 5 har to verb: sa og kunne komme. Sa er verbet i oversetningen, mens kunne komme er verbet i leddsetningen. Når vi setter inn så, som i setning 7, markerer vi at ordgruppen foran hører til verbet i oversetningen.

Kontrast

Altså kan det være at så ikke er fullstendig overflødig og tøysete. Selv om ordet i seg selv ikke betyr noen verdens ting, kan det være oppklarende. I tillegg til å kunne fjerne tvetydigheter (som i setningene over) kan det tilsynelatende ha en funksjon til: Det kan markere kontrast eller introdusere noe nytt. Se på eksempel 8:

8. Til skolen så sykler jeg.

Sannsynligvis rynker leseren kraftig på nesen nå og griper etter rødpennen. Men hva om vi legger til litt mer, slik at det blir en klar kontrast i setningen:

9. Til skolen så sykler jeg, men til butikken tar jeg buss.

Da jeg testet setningen over, syntes selv kritiske nordmenn at den var ganske grei. En variant av den første setningen, nemlig til saken så kom han, ble derimot blankt avvist. Dette tyder på at det er mye lettere å godta så når det er en klar kontrast til stede. Kan hende er det denne kontrasten som i utgangspunktet fremmer bruken av det lille ordet.

Nå så

Noe lignende kan forklare hvorfor vi tillater den litt underlige sammensetningen nå så. (Her må tillate leses som «bruke uten å tenke over det», ikke som «klappe entusiastisk i hendene».) Dette er nemlig noe vi hører ofte i hverdagslivet (selv om nordmennene i min undersøkelse ga strukturen lav score). Det er i utgangspunktet ganske pussig at et så kort adverb som nå blir fulgt av et like kort ord som så. Jeg ønsker ikke å være påståelig, men jeg tror kanskje at vi med denne konstruksjonen antyder noe i retning av «nå, derimot», «allikevel», «til tross for dette» – altså en ganske subtil kontrast.

10. Tidligere ville han ikke være med på ferie, men nå så har han bestemt seg for å bli med.

Løvetannord

Så er på mange måter et løvetannord i språket. Det er blitt forsøkt luket ut av norsklærere så lenge vi kan huske. Allikevel lever så i beste velgående, skjønt bedre i talespråket enn i skriftspråket. Når ord og strukturer overlever over lang tid, er det fordi de har en funksjon. Språket har en egen evne til å kvitte seg med elementer det ikke har bruk for. Det peker også i retning av at så ikke er like overflødig som informantene mine mener.

Faktisk finner vi tilsvarende strukturer helt tilbake i norrønt – men med þa, som er forløperen til da.

11. En ef eigi er til þa skal naust gera (Magnus Lagabøters landslov).
    ‘Men hvis det ikke finnes [noe naust], da skal de bygge naust.’

Det finnes riktignok noen få slike eksempler med swa (forløperen til så), men de er sjeldne. Det er þa som er normen.

Gammelsvensk

Jeg har systematisk gått gjennom bruken av tha og så i svensk fra 1200-tallet og opp til 1700-tallet. Svensk har den fordelen at det finnes mange kilder, og at de finnes i tilgjengelige digitale banker, som Korp fra Göteborgs universitet. I de eldste svenske lovtekstene finnes tha overalt. Det skyldes naturligvis formen på en lov: hvis X så Y – eller um X tho Y, som en svenske ville sagt det på 1200-tallet. I den aller eldste perioden har jeg funnet mer enn 4000 eksempler på tho – men bare 7 med sva (forløperen til så). Så, på 1500-tallet, skjer det noe oppsiktsvekkende: Så tar over. Framover på 1700-tallet forsterkes effekten, og i dag er det så som er det foretrukne «fyllordet» i svensk, som på norsk. Med andre ord skjer det et brått skifte rundt reformasjonen.

Et naturlig spørsmål er: Hvorfor skjer dette? Vi ser at språket har en konstruksjon som det åpenbart drar nytte av, nemlig innsetting av et lite ord etter et langt førsteledd. Med en ganske rigid ordstilling der verbet må stå på andreplass, gjør dette fyllordet det lett å restarte en setning når førsteleddet er langt (for eksempel en leddsetning). Med andre ord er selve strukturen på plass og fullstendig innarbeidet. Men hvorfor erstattes tho og þa i stor utstrekning med så?

Vi vet ikke. Få ting er vanskeligere enn å plukke ut én enkelt grunn til en endring. Men vi kan spekulere. Th-lyden forsvinner i den mellomnorske perioden (1350–1500) og omtrent samtidig i svensk. Kanskje det er derfor det blir usikkerhet rundt bruken av ordet, spesielt siden tho og så er relativt like?

Lavtysk påvirkning?

En annen ting er at så etablerer seg i en periode med viktig (lav)tysk innflytelse. Hansaen har lenge vært viktig både for økonomi og språk, og på 1500-tallet kommer reformasjonen og oversettelsen av Martin Luthers bibel. I tyske og nederlandske tekster fra denne perioden er so svært utbredt, som i denne setningen fra nederlandsk rundt år 1300.

12. Dar na so quam Ihesus in Peters hus (middel-nederlandsk).
    ‘Etterpå så kom Jesus til Peters hus.’

Det interessante er at en slik konstruksjon er komplett umulig i moderne nederlandsk og tysk. Man kan rett og slett ikke sette inn noe so her. Men i norsk og svensk? Vi setter det inn uten å heve et øyenbryn. Tilfeldig? Kanskje. Eller ikke. Det kan faktisk tenkes at så kom inn i språket gjennom denne kontakten med det lavtyske området. Siden vi allerede hadde strukturen, bød det ikke på noen problemer for oss å ta inn dette lille «fyllordet». Og når lydene i tho/þa var midt i en endringsprosess, var det kanskje enda lettere å adoptere so? Sikkert er det i hvert fall at Gustav Vasas bibeloversettelse, basert på Luthers bibel, har en rekke forekomster av så.

13. Troon j på Gud, så troor ock på migh (Gustav Vasas bibel, 1526).
    ‘Tror dere på Gud, så tror dere også på meg.’

Tusen års historie

Den hele og fulle historien til så i norsk og svensk vil vi neppe få fullstendig oversikt over. Til det er for mye gjemt i historiens mørkekjeller.

Det vi kan si helt klart, er at «fyllordet» så er langt mer interessant enn det vi liker å tro. Og hadde det ikke spilt noen rolle i språket, ville det ikke ha overlevd tusen år med språkendringer.

-- Christine Meklenborg Salvesen er førsteamanuensis i fransk ved Universitetet i Oslo.