Fylla har skylda

AV ERLEND LØNNUM, redaktør

Når vi snakker fritt, trenger vi små pauser for å tenke oss om, samtidig som vi ønsker å holde på ordet. Da fyller vi gjerne tomrommene med småord og standardfraser, i verste fall uten å variere dem. Eller vi tyr til god, gammeldags – eeeh – nøling.

På en måte er et godt uttrykk når vi faktisk ønsker å ta et lite forbehold. Men bruker vi det stadig vekk, forsvinner virkningen. Direkte komisk blir det hvis vi på en måte slår noe fast med 100 prosent sikkerhet. Det har liksom bare blitt helt obligatorisk å bruke dette uttrykket i tide og utide!

Liksom, med den muntlige varianten lissom, er også en smittsom kandidat til fyllordprisen. Det samme kan vi si om holdt jeg på å si. For det går i ball når budskapet drukner i slike ukritiske forbehold – for å si det sånn, hvis du skjønner hva jeg mener, og så videre.

En annen overbrukt ordtype er uttrykket jeg bare, som særlig unge mennesker innleder sine ytringer med når de skal dramatisere siste nytt: «Jeg bare ditt, og han bare datt.» Det samme gjelder engelske ord som whatever, som også mange nordmenn tyr til for å vise at de ikke bryr seg likevel. Litt slang får vi tåle, men alt med måte, som det heter.

Whatever.