Nedslag i skandinavisk etternavnshistorie

AV ARNE TORP

Bokas hovedtittel Etternavna våre sier i klartekst hva boka handler om, mens undertittelen Fra Astrup til Åstorp virker mer kryptisk. Undertittelen er motivert både alfabetteknisk og egosentrisk: Ettersom A er den første og Å den siste bokstaven i det norske alfabetet, kan tittelen tolkes som at boka er altomfattende, noe den sjølsagt ikke er, og forfatteren har dessuten vært frekk nok til å legge sitte eget etternavn inn i begge navna i undertittelen.

Boka er delvis historisk oppbygd, men i denne orienteringa velger jeg et hovedsakelig synkront og geografisk perspektiv som i kapittel 7, der jeg legger størst vekt på det skandinaviske.

Tilnavn

Historisk sett er det fornavnet vårt som er det «egentlige» navnet, mens alle slags etternavn er såkalte tilnavn. Disse tilnavna kan være motivert på ulike vis:

• Personlige trekk: Olav Digre, Helga den fagre i norrøn tid
• Yrkesbetegnelser: Jakob Skomaker, Nils Smed. Slike etternavn er ganske sjeldne i Norden, men svært vanlige i flere andre europeiske språksamfunn (som Schmidt i tysk og Smith i engelsk).
• Stedstilhørighet («adressenavn»): Knut Berg, Jens Bakken. Dette er en navnetype som er vanligere i Norge enn ellers i Europa.
• «Farsnavn» (patronym): Einar Gerhardsen, Anne Knutsdotter. Far til «landsfaderen» hette Gerhard, og far til helteni folkevisa «Eg heiter Anne Knutsdotter» hette utvilsomt Knut.

Patronymer blir dominerende

Farsnavna er opphavet til den typen etternavn som dominerer i hele Skandinavia, men i langt mindre grad ellers i verden. Opprinnelig ble alle omtalt som sønner eller døtre av sine fedre.

En ny navneskikk finner vi først nedfelt i lovs form i en dansk «Forordning» fra 1828 som bestemte at alle ved dåpen skulle få både fornavn og etternavn, og at etternavnet skulle være et patronym, som heretter skulle ende på -sen, uavhengig av kjønn.

Dermed var det gamle systemet med -sen (= -sønn) og -datter rett og slett blitt lovstridig i Danmark. De nye etternavna som nå ble påbudt, var et felles -sen-navn for alle i en søskenflokk uansett kjønn. Dersom Ole er sønn av Hans, blir det fulle navnet altså Ole Hansen, men ikke bare Oles brødre får etternavnet Hansenansen, samme etternavn får også Oles søstre: Eva Hansen, osv. Og når Ole Hansen igjen får sønner eller døtre, får de også etternavnet Hansen, trass i at ingen av dem var sønner av Hans. Dermed er Hansen blitt et såkalt stivna patronym; det sier ingenting lenger om navnet på personens far, slik et ekte patronym gjør.

I Sverige kom den såkalte Namnförordningen i 1901. Den innebar ikke noe påbud om fast etternavn, bare ei oppfordring til å slutte med tradisjonelle patronymer som veksla med hver generasjon og etter kjønn. I det lovlydige Sverige var ei oppfordring nærmest det samme som et påbud.

I 1923 fulgte Norge opp de danske og svenske forbildene og vedtok at alle heretter skulle ha et fast slektsnavn. § 1 i den någjeldende norske lov om personnavn fra 2002 lyder slik: «Alle skal ha fornavn og ett enkelt eller dobbelt etternavn og kan i tillegg ha mellomnavn. Enhver har plikt til å bruke sitt fornavn og etternavn som personnavn.»

De vanligste etternavna blir ensretta

Når alle skulle få et fast etternavn og storparten av den mannlige befolkninga bare hadde et tilnavn som sa hvem vedkommende var sønn av, førte det til at folk i hele Skandinavia fikk etternavn som endte på -sen og -son, der førsteleddet i etternavnet var en refleks av de fornavna som var på moten i den perioden da faste etternavn ble innført.

Ettersom kristendommen fremdeles hadde et sterkt tak på befolkninga på denne tida, ble det ei veldig overvekt av bibelske navn, særlig navnet på disippelen Johannes (jf. Jensen, Hansen, Johansen, Johansson osv.), ispedd et og annet kongenavn, særlig den norske Olav (Haraldsson, jf. Olsen og Olsson) og den dansk-norske Christian/Kristian (som var upopulær i Sverige).

Tabellen viser hvor mange tusen personer som har de 20 vanligste etternavna i hvert av landa. Oppsummeringa i den nederste linja viser at de 20 vanligste etternavna utgjør ikke mindre enn 36 % av alle danske etternavn. De tilsvarende tallene for Norge og Sverige er 10 og 20 %.

På 20-toppen i Danmark og Sverige er det bare to navn som bryter -sen/-son-monotonien, nemlig danske 19 Møller og svenske 17 Lindberg (jf. tabellen). Møller er en yrkesbetegnelse, og den hører dermed til en av de alle vanligste etternavntypene i Europa, mens Lindberg kunne se ut som et gårdsnavn, men det er bare utenpå. Men de norske etternavna som ikke er patronymer, 14 Berg, 15 Haugen, 16 Hagen og 20 Dahl, har nok rot i norske gårdsnavn.

Språkrådet illustrerer dette på sine nettsider med eksemplet Karen Elisabeth Torp, som har to fornavn og ett etternavn, mens Karen Grøndahl Torp har ett fornavn, ett mellomnavn og ett etternavn. Når Språkrådet ikke bruker -sen-navn som eksempler på mellomnavn og etternavn, kan vel dette tolkes som et forsiktig forsøk på å redusere tallet på de stivna patronymene.

Er Lindberg et svensk gårdsnavn?

Det kjente svenske etternavnet Lindberg ser jo ut som et navn på linje med norske gårdsnavn som Lindland og Lindstøl, men slik er det ikke. Lindberg hører til en svensk «navnefamilie» med både botanisk uproblematiske sammensetninger som Lindgren og Lindquist, men også med botaniske absurditeter som Granlöf, som 374 svensker har som etternavn.

Ifølge navnegranskeren Ivar Modéer skal rektor på Örebro skole på 1700-tallet ha «funnet opp» diverse navn av lignende type når elevene skulle innskrives. Og denne skikken slo an, trass i at Modéer i forbindelse med navnet Almlind kommenterte at rektor «inte var rädd för det naturhistoriskt omöjliga».

Her har altså de forsiktige og ryddige svenskene vært riktig kreative. Ikke mindre enn 43 av de 100 vanligste svenske etternavna er bygd opp av de følgende elementene, der noen fungerer både som for- og etterledd: Berg-/-berg, Holm-, Lind-, Lund-/-lund, Ström-/-ström; -gren, -quist. Dermed kan en få Berggren, Holmberg, Lindberg, Lundberg, Strömberg, Berglund, Holmquist osv., osv. Slik har svenskene altså unngått å havne i den danske hengemyra med altfor mange like patronymer som etternavn.

Vi nordmenn har i stedet ofte valgt et norsk gårdsnavn som etternavn, trass i at de fleste av oss ikke lenger bor på den gården som etternavnet kommer av. Med mine språkhistoriske tilbøyeligheter må jeg nok si at jeg har mer sans for virkelige gårdsnavn enn svenske «fantasinavn».

Et personlig etterord

En del av oss som i dag er i 70-åra, var i si tid med på å endre en lang tradisjon med oppkalling av fornavn. Samtidig gav noen av oss barna våre doble etternavn etter både far og mor. Vi har dermed et visst ansvar for å ha introdusert en etternavnspraksis som neppe lar seg videreføre over mange slektsledd. En konsekvens ser ut til å være at mange i dag føler de står fritt til å velge eget etternavn. Noen, særlig en del kvinner, går faktisk tilbake til den urgamle tradisjonen med ekte patronym eller metronym, som Audhild Gregoriusdotter Rotevatn eller Kjersti Annesdatter Skomsvold. Andre velger rett og slett fritt blant etternavn som er eller har vært i bruk i slekta, eller de lager rett og slett et nytt etternavn.

Dermed kan det bli spennende å være navneforsker i framtida, men jammen har det vært moro å grave i både den fjerne og nære fortida også!

-- Arne Torp er pensjonert professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo.