Blir språket vårt dårligere?

No image

«Alle» snakker om språklig forfall. Men kan språket egentlig forfalle?

AV ASTRID MARIE GROV

Vi mennesker har en tendens til å mene at yngre generasjoner gjør mye feil. Språket deres, for eksempel, er en stadig kilde til irritasjon. Av alle henvendelsene Språkrådet får i løpet av et år, er det ikke rent få som inneholder hjertesukk over «språklig forfall».

Men finnes det språklige forfallet, eller er det bare en illusjon? Og hvis det bare er en illusjon, hvorfor er vi så mange som irriterer oss?

– Ingen språk er bedre enn andre

Rolf Theil | Foto: Ringerikes BladRolf Theil er professor emeritus i allmenn og afrikansk lingvistikk ved Universitetet i Oslo og har kjennskap til mange språk over hele verden. Han mener språklig forfall er helt umulig.

– Jeg har aldri sett noe eksempel på at språk har forfalt som kommunikasjonssystem. At språk endrer seg, gjør dem verken bedre eller dårligere egnet til å kommunisere med.

Theil mener folks oppfatninger om at språk blir dårligere når de forandrer seg, bunner i at vi mennesker er glad i det kjente.

– Så lenge språk har eksistert, har de endret seg. Og vi har alltid godtatt de endringene som har skjedd, men ikke dem som bryter med det språket vi selv har lært.

Vi mennesker er også selektive når det gjelder hvilke språkendringer vi legger merke til, sier han.

– Vi har en tendens til bare å irritere oss over de endringene som gjelder det vi oppfatter som statusspråket. Et tydelig eksempel på det er sammenfall av lyder. Kjøkken som blir til sjøkken, skaper sterke reaksjoner. Men når den såkalte tjukke l-en nå er i ferd med å forsvinne fra talemålet i Oslo, er det ingen som reagerer, til tross for at den har vært der i uminnelige tider. Årsaken er at den ikke er en del av prestisjespråket.

Lingvister bør ikke opptre som dommere.

Folks irritasjon over språklig forfall er ofte basert på forestillinger som ikke er riktige, sier Theil.

– Jeg hører ofte påstanden at folk ikke skiller mellom ‘de’ og ‘dem’ i talespråket lenger. Men det stemmer ikke at folk gjorde det noe mer for 50 eller 100 år siden enn de gjør nå. Oppfatningen er styrt av hva som er riktig i skrift.

Irritasjon over språket er egentlig en form for borgerlighet, mener Theil.

– På samme måte som at noen er veldig opptatt av hvor kniven skal ligge, og hvor glasset skal stå på et middagsbord, er noen opptatt av at språket skal være sånn og sånn. Så selvfølgelig kan det i det praktiske liv være en ulempe for enkeltindividet å si sjøkken og sjino, men den vil nok være større i noen miljøer enn i andre. Akkurat dét handler om noe helt annet enn språklig forfall.

Standardspråk

Rolf Theil innrømmer at han selv også kan irritere seg over språkbruk som avviker fra den han er vant til.

– Jeg er også et menneske, ikke bare språkforsker. Jeg kan for eksempel irritere meg over folk som bruker mange engelske ord når de snakker. Samtidig innser jeg at jeg har et mer liberalt forhold til de engelske lånordene som allerede var der i min egen barndom, så irritasjonen blir selvfølgelig helt irrasjonell.

Ut fra forutsetningen om at det ikke går an å snakke om språklig forfall, skulle man kanskje tro at Rolf Theil mener man aldri burde definere noe som rett eller galt i språket. Men slik er det ikke.

– I moderne samfunn er det vanlig å holde seg med standardiserte skriftspråk, og til dels også talespråk, der ordbøker og grammatikker definerer hva som er innenfor, og hva som er utenfor. Det er en utbredt oppfatning at særlig standardiserte skriftspråk er en fordel i et samfunn som vårt. Det er også jeg enig i, og det legitimerer for eksempel Språkrådets rolle.

Det er viktig å påpeke at galt standardspråk er noe helt annet enn galt språk, mener Theil.

– Om man skriver «Jeg så de» istedenfor «Jeg så dem» på bokmål, er ikke det galt språk. Det er bare ikke innenfor rettskrivingen.

Rolf Theil sier lingvister flest er enige om at språklig forfall er en umulighet. Han mener språkvitere av den grunn skal holde seg unna å snakke for mye om rett og galt.

– Lingvister bør ikke opptre som dommere for sider ved det norske skriftspråket som ikke er standardisert. Det synes jeg er direkte uvitenskapelig.

Språkets estetiske side

Tor Guttu | Foto: SpråkrådetTor Guttu, førsteamanuensis emeritus i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo, mener Theils innfallsvinkel til språklig forfall er for snever.

– Allmennlingvister legger vekt på at språk skal forstås, og godtar vel da i prinsippet de forandringer som ikke nedsetter forståelsen.

Guttu sier han er klar over at språklige endringer alltid har skjedd, men mener likevel det er fornuftig å motarbeide mange av dem.

– Man kan ikke se bort fra andre sider ved språket i vurderingen av om språk kan forfalle. Språklige endringer i rene talespråkssamfunn er mindre kritisk enn i moderne samfunn, der normer og standardisering er viktig. Også standardspråkene vil endre seg, men det må ikke skje for raskt. Det gjelder særlig i skrift, men også i tale. For raske språklige endringer, og det gjelder endringer av enhver art, skaper uro i samfunnet og svekker språket som bindeledd mellom generasjonene. Å bevare språket er en måte å hegne om den nasjonale identiteten vår på.

Språket har også en estetisk side.

I motsetning til Rolf Theil mener Guttu at utviklingen fra kjøkken og kino til sjøkken og sjino i talespråket er et eksempel på språklig forfall.

– Sammenfallet av lydene har nok ikke så mye å si for forståelsen, for betydningen vil gå fram av konteksten. Men språket har også en estetisk side, og jeg mener det finnes en noenlunde felles oppfatning av hva som er vakkert, stygt, riktig, mindre riktig og direkte galt. Hvis tilstrekkelig mange oppfatter tilstrekkelig mange språknyheter som uheldige eller skjemmende eller som direkte feil, kan vi godt tale om forfall, selv om språket også brukes med dyktighet og mesterskap.

Språklig forfall handler om mer enn lydendringer, mener Guttu.

– Mange snakker for fort og artikulerer for utydelig, også foran mikrofonene i radio og TV. Er det deres skyld og ikke vår at vi ikke forstår alt de sier, så står vi vel overfor et forfall også allmennlingvistisk sett? Man har alltid tid til å artikulere skikkelig.

Tor Guttu er opptatt av at et samfunn må ha idealer for godt språk, både i tale og skrift.

– Det bør være kanaler i et språksamfunn der man vet man kan få høre godt talespråk og se godt skriftspråk. Aviser, radio og TV bør ha den funksjonen. Dessverre er den språklige kvaliteten variabel.

Forsiktig med å dømme

Åse Wetås | Foto: Moment StudioSom direktør i Språkrådet er Åse Wetås selve personifiseringen av riktig og galt i språket. Hun er likevel ikke så glad i begrepet «språklig forfall».

– Standardspråkene er viktige i vårt moderne samfunn, men vi må ikke se oss blinde på dem. En norm er norm fordi vi bestemmer oss for at den skal være det. Det er konvensjoner og ikke naturlover som styrer hvordan skriftspråket vårt ser ut. I mange tilfeller kunne vi like gjerne ha bestemt oss for noe annet. Når vi gjør endringer i skriftspråksnormen, kan ikke det kalles språklig forfall. Det samme gjelder for eksempel lydendringer i talespråket.

Oppslagsverkene våre er bare veiledere for norsk språk, sier Wetås.

– Folk tror ofte at en ordbok er en katalog over alle tillatte eller eksisterende ord i et språk. Det er det jo slett ikke. Vi trenger ordbøker og grammatikker over det normerte skriftspråket for å tilegne oss dette. Men en del av bruksspråket i Norge er ikke å finne igjen i de mest brukte oppslagsverkene, særlig når det gjelder talespråket. Det er absolutt ikke noe hinder mot å bruke det.

Endringer i normen er ikke språklig forfall.

Wetås mener vi som mennesker fort faller for fristelsen til å bruke språk til å se ned på andre.

– Språket bør ikke brukes som et middel til å øke sosiale forskjeller. Om en type språkbruk skiller seg fra det vi er vant til, betyr ikke det at den er dårligere.

Det norske språksamfunnets liberale holdning til språklig mangfold har på mange måter vært en fordel for oss, sier Wetås.

– Mange språksamfunn har en tradisjon for svært trange normer, både i skrift og tale, som bare en liten del av samfunnet mestrer. Da konstruerer man en form for utenforskap som er dårlig både for den enkelte og for fellesskapet.

Ifølge Wetås har vi her i landet en mer liberal holdning til språklig variasjon enn vi hadde tidligere.

– Går man noen tiår tilbake i tid, var det trangere bruksnormer i Norge også, særlig i talespråket. Å snakke på bestemte måter var i mange miljøer en forutsetning, for eksempel i akademia. Å avvike fra normen var sammenlignbart med å gå rundt med flekker på klærne. I dag har vi heldigvis en større toleranse for språklig variasjon og dermed også for språklige endringer, iallfall i talespråket.

Åse Wetås påpeker at trangen til å motsette seg språklige endringer er svært menneskelig.

– Vi mennesker har en tendens til å like at ting er som de har vært i vårt eget livsløp. Ikke minst gjelder dette språket vårt. Også i framtida kommer noen og hver av oss til å rynke på nesa over nye språklige fenomener.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter