Kampen mot de store bokstavene

AV LARS KITTILSEN, kommunikasjonssjef ved Sykehuset Telemark

Det knyter seg ofte i magen når jeg skal på do på sykehuset. Ikke fordi jeg har problemer med tarmen, men fordi jeg må åpne en dør der det står «Toalett Herrer».

Hvorfor klarer vi ikke å kvitte oss med de store forbokstavene? Etter fem år som kommunikasjonssjef på sykehuset kjemper jeg fortsatt en daglig kamp mot store forbokstaver, og jeg innrømmer at det har blitt en av mine språklige kjepphester.

Det tok noen måneder å få fjernet den store b-en i Akutt- og beredskapsklinikken, selv om Barne- og ungdomsklinikken alltid har blitt skrevet med liten u. I dokumenter skriver vi akuttmottak med stor a og legevakt med stor l, og pasientene har som regel klamydia, kols og koronavirus med stor k.

Eksemplene er mange, og kampen mot de store bokstavene kan virke håpløs. Noen ganger lurer jeg på om det er noe galt med tasturet til den som skriver.

Bruken av store bokstaver er vanligere på engelsk, og det er naturlig at vi blir påvirket. Leger, teknikere, dataingeniører og økonomer bruker mange internasjonale ord, og da er det fort gjort å importere de samme begrepene med de samme store bokstavene. Dette er en forklaring, men ingen unnskyldning. Internasjonal påvirkning krever bare at vi må være mer bevisste når vi skal skrive norsk.

Det gjør det ikke enklere for oss at mobiltelefonen og nettbrettet er utstyrt med en stavekontroll som forvirrer mer enn den forbedrer. Stoler du blindt på produktene til Apple, blir det mange store forbokstaver.

Men den utstrakte bruken av store forbokstaver henger også sammen med status. For noen virker nok titler med store bokstaver finere enn titler med små. En Administrerende Direktør har kanskje større tyngde enn en administrerende direktør? Og en Overlege i Pediatri er muligens en bedre barnelege enn en overlege i pediatri?

Vi liker å bruke egennavn på utvalg og prosjekter, men vi trenger ikke å gjøre det hele tiden. Det går fint an å fortelle om et møte i brukerutvalget uten å bruke stor b, og utviklingsprosjektet blir ikke mer framtidsrettet om vi skriver det med stor u.

Hovedregelen i norsk er at vi bruker små forbokstaver, og vi skal ha en begrunnelse for å bruke store. Vi må derfor passe oss slik at det ikke blir motsatt – at vi må argumentere for å bruke små bokstaver.

Hvis vi unngår mange av de store forbokstavene, vil setningene flyte bedre. De blir enklere å lese og lettere å forstå. Det er vel meningen når vi kommuniserer?