Kven er du?

No image

I Troms og Finnmark kryr det av finskklingende etternavn, og svært mange kan spore slekta tilbake til en eller flere finske forfedre. Men hva er kvensk identitet i 2019?

TEKST: LARS IVAR NORDAL | FOTO: SUSANNE HÆTTA

Dag Robert Jerijervi sitter i sofaen hjemme i stua hos foreldra på Sandnes utafor Kirkenes. Han bor og jobber i Oslo, men er en tur tilbake i hjembyen i sommerferien. Sammen med mora Lisbeth Methi Jerijervi blar han i gamle familiealbumer. Her er bilder av bestefaren i arbeid på slåttemarka, i skjorte og med slåmaskin, ved siden av oppstilte bilder fra et familieselskap for noen tiår siden. Dag Robert vil vite mer om røttene sine. Han har hørt at han har forfedre som utvandra til Norge, men vet ikke så mye mer enn det.  

– Når folk kommenterer etternavnet mitt, bruker jeg å si at det er finsk, men at familien min ikke er finsk. Bare at vi har noe finsk slekt et stykke bakover på slektstreet. Men jeg har ikke visst hvem de var, og jeg har ikke kunnet plassere dem.

Dag Robert Jerijervi mellom mor Lisbeth Methi Jerijervi og far Jan-Arne Jerijervi.

Mora har funnet fram et hefte fra et slektstreff, og forteller at det var oldeforeldra på morssida, og kanskje tilsvarende på farssida, som utvandra til Finnmark en gang på 1800-tallet. Mange vil kalle dem kvener, men selv har Dag Robert aldri hatt noe forhold til det ordet.

– Da jeg vokste opp i Kirkenes, hørte jeg aldri snakk om verken kvener eller kvensk. Og så vidt jeg vet, har man i min familie ikke definert seg som kvensk, selv om jeg seinere har fått vite at begge bestefedrene mine snakka flytende finsk.

Mange med finsk avstamning, særlig i Øst-Finnmark, har ikke villet kalle seg selv for kven og språket for kvensk. I stedet har man brukt begrepene norskfinner, finskættede eller etterkommere av finske innvandrere. Dag Robert Jerijervi synes det er vanskelig å sette en merkelapp på seg selv.

– Det var elever i skoleklassen min som hadde finsk mor eller far. Jeg følte at de var skikkelig finske, mens jeg ikke var det. Det å kalle seg kven føles også litt unaturlig, selv om det er folk i familien min, slik som gudmora mi, som gjør det. Selv sitter jeg med mange spørsmål om den kvenske kulturen. Hva går det egentlig ut på? Og hva skal egentlig til for å kunne kalle seg kvensk?

Melk og brød

– De snakka jo finsk hjemme i huset i Vadsø, og ungene ble tospråklige. Der i byen var det et stort finsk miljø. Men selv om pappa kunne finsk, så snakka han det aldri til meg, sier mor Jerijervi.

Hun er blant de mange i Finnmark som har hatt en kvenskspråklig forelder, men ikke selv har lært språket. Men noen enkle ord kan hun.

– Vi dro til Finland hvert år på ferie, på besøk til slektninger. Så jeg kan de dagligdagse orda, slik som melk, brød og pølse. Men hjemme var det bare pappa som prata finsk, mora mi snakka bare norsk. Da ble det til at vi ikke lærte noe finsk.

Skulle du ønske du hadde kunnet det?

– Ja, det skulle jeg. Likevel føler jeg ikke noen trang til å ta del i det kvenske i dag. Hele begrepet er ganske nytt for oss. Min far brukte det aldri, han så på seg selv som en etterkommer etter finske innvandrere. Men dersom det er det det vil si å være kven, så kan vi jo kalle oss det.

Også faren til Dag Robert, Jan-Arne Jerijervi, er etterkommer etter finske innvandrere. Bestefaren Aksel var kvensk og gifta seg med samiske Bigga.

– Jeg har to søstre som er innmeldt i samemanntallet. Så jeg ser på meg selv også som samisk, sier far Jerijervi.

Dag Robert bryter inn:

– Likevel tror jeg ikke at søstera mi og jeg har følt oss spesielt samiske, eller kvenske for den saks skyld. Jeg tror at dersom den identiteten skal kunne videreføres, så må den nesten komme til uttrykk hos foreldra.

– Ja, der har vi kanskje vært litt sløve. Men i dag er dette noe man snakker åpnere om enn man gjorde tidligere, sier far.

– Vi har vel ikke akkurat vært sløve, men det har ikke vært noe tema, sier mor. – Vi har ikke tatt bevisst stilling til om vi er det ene eller det andre. Sør-Varanger er jo et konglomerat, av finner, samer, innvandrere fra Setesdal og Østerdalen. Vi er vant med en sammensatt kultur.

Kvendrakt og suksessterte

Vi setter oss i bilen med kurs for Vadsø. Mor Jerijervi advarer oss om at det er mye rein på veien. Ja, det skal endatil ha vært observert bjørn, så det gjelder å kjøre forsiktig. Fotografen, som er finnmarking, forteller at hun alltid har med seg hammer og stor kniv i bilen, slik at hun raskt kan avlive en påkjørt rein. Vi får håpe på det beste.

Vi passerer den skoltesamiske bygda Neiden, og videre Nesseby, som er prega av både sjøsamer og reindriftssamer, og kjører så gjennom kvenbygda Vestre Jakobselv. Her har hver grend sin spesielle, multietniske historie. Etter hvert blir landskapet åpnere, vegetasjonen blir lavere, og vi er framme i Vadsø. Byen hadde i 1870-åra om lag 60 prosent innbyggere med kvensk opphav, og det kvenske språket var i daglig bruk.

Vi parkerer ved et gult hus i Havnegata, der vi skal møte Dag Roberts gudmor Solveig Mehti. Hun er kanskje den som føler seg aller mest kvensk i familien.

– Nu kommer du, en halvtime for sent, du må jo si ifra, skjenner hun varmt på gudsønnen når hun åpner døra. – Ja, du ser korsen æ e, sier hun til oss. Hun geleider oss opp i stua, som har utsikt over sjarkene i havna. På bordet står det gul suksessterte, kaka som visstnok ble funnet opp i Vadsø.

– Jeg er kven, ja, og jeg har alltid følt meg kvensk, slår Solveig fast. – Og etter at jeg flytta tilbake til Vadsø i voksen alder, har det kvenske kommet nærmere. Dette er jo kvenhovedstaden, med bydelene Ytre og Indre Kvenby. Det var i Indre Kvenby at min far vokste opp, sammen med broren, Dag Roberts bestefar.

– Her i byen er det mye diskusjon om man skal kalle seg kvener eller finske innvandrere. Noen synes det er helt vanvittig at naboen kaller seg kven, andre kaller seg kven med glede. Ja, det fins familier som er splitta på grunn av det, forteller Solveig.

Selv er hun aktiv i Nord-Varanger kvenforening, prøver å lære kvensk og er i ferd med å sy seg kvendrakt, kvenenes egen folkedrakt.

– Da jeg begynte å sy på den drakta, tenkte jeg: Endelig, nå er jeg kommet hjem. Så kan man diskutere hvor fin og fjong den er. Men det å sy kvendrakt har vært en utrolig opplevelse for meg. Og da vi den 16. mars feira kvenfolkets dag her i Vadsø, ble det for første gang flagga med kvenflagg på Statens hus og på kommunehuset. Da ble jeg veldig rørt. Men ting har tatt tid. Én ting er sikkert: Jeg er kven. Og så får vi se om Dag Robert vil komme etter, smiler Solveig.

I Grenseland

Dagen etter møter jeg Dag Robert igjen. Vi har kjørt en humpete fylkesveg 885 nedover Pasvikdalen og kommet fram til Strand skoleinternat. Skolen ble bygd i 1905, for å hevde norsk suverenitet over dalen, som da var dominert av finske innvandrere. Dag Robert studerer klasselistene som henger på veggen i den digre tømmerbygningen. Her er det nesten bare barn med finske etternavn. De kom hit fordi den norske staten ville at de skulle bli norske. I dag, over hundre år etter, er Dag Robert Jerijervi usikker på hvordan han skal forme sin egen kvenske identitet.

–  Hvordan er man kven i Oslo, for eksempel? Jeg føler at det kvenske handler om nærhet til naturen, fiske og det å være ute. Selv føler jeg meg egentlig ikke spesielt knytta til naturen. Samtidig er det utrolig fint å se hva den kvenske identiteten betyr for gudmora mi. Kanskje vil det bli slik for meg også etter hvert?

Prosessen med å finne ut mer om egen bakgrunn beskriver han som «skikkelig gøy».

– Jeg har egentlig aldri snakka med foreldra mine om dette, og har lært ganske mye. Ikke minst har jeg skjønt at den identiteten foreldra mine er komfortable med, ikke nødvendigvis er riktig for meg. Etter dette føler jeg meg nok mer kvensk enn det de gjør. Så neste gang noen spør meg om etternavnet mitt, kommer jeg til å si at det er fra Finland – og at jeg har kvenske røtter.     

Kort om kvensk
  • Kvensk er et østersjøfinsk språk nært beslektet med meänkieli (tornedalsfinska i Sverige) og nordfinske dialekter.
  • Kvensk fikk status som nasjonalt minoritetsspråk i Norge i 2005.
  • Kvensktalende og finsktalende kan ha problemer med å forstå hverandre.
  • Norske myndigheter satte fra andre halvdel av 1800-tallet inn en aktiv fornorskingspolitikk overfor samer og kvener.
  • I 1936 ble det forbudt å bruke kvensk i den norske skolen. Forbudet ble opphevet på slutten av 1960-tallet, i grunnskolen først i 1980.
  • I dag er kvensk sidestilt med finsk som undervisningsspråk i norsk skole, men det er mangel på kvenske læremidler og lærere med kvenskkompetanse.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter