Hjertespråket som ikke ville dø

No image

Etter over hundre år med fornorskingspolitikk og diskriminering er det kvenske språket i ferd med å reise seg. Møt ildsjelene som vil gi neste generasjon det språket de selv holdt på å miste.

TEKST: LARS IVAR NORDAL | FOTO: SUSANNE HÆTTA

Nordøsten blåser skarpt inn over den langstrakte sandstranda i den vesle bygda Skallelv på Varangerhalvøya i Finnmark. Det er juli ennå, men temperaturen har ikke klyvd over åtte grader på flere dager. Her er det vind nesten jamstøtt, og snittemperaturen om sommeren grenser mot det som regnes som arktisk klima. Dette kan virke som ultima thule, verdens ende mot nord. Samtidig er Øst-Finnmark et sted der ulike folkeslag har møttes i århundrer. Sjøsamer, kvener, nordmenn, pomorrussere og skoltesamer, lista er lang. Her har kulturer og språk vokst fram og blitt trengt tilbake.

Ei gruppe folk med vindtette klær er på vandring over sanddyner og moltemyrer, anført av de to kjentmennene Helge Huru og Egil Sundelin. Målet med vandringa er å videreformidle gamle navn på steder og geografiske kjennetegn i bygda. Det kan høres ut som en hvilken som helst bygdenorsk, lokalhistorisk forening, men navna de ramser opp, er ikke norske. Her snakkes det om Mertakoski og Tunturinlaita, Ylipää og Alapää.

La oss skru tida tilbake til året 1937. Lærer O.E. Sundelin skal gå av med pensjon, og Finnmarkens Amtstidende skriver følgende:

I Skallelv krets har Sundelin hatt en vanskelig post på grunn av sproget. Når der i dag blandt 250 innbyggere bare er 2 ekte nordmenn – ingen kvinner – og at det ennu i dag er gamle folk som ikke kan norsk, forstår man hvilke vanskeligheter sprogspørsmålet må ha skapt. […] Meget er forandret siden Sundelin begynte sin gjerning i Skallelv i 1893, og en stor del av denne utvikling kan bygden takke ham for som med kjærlighet og interesse for sin bygd har nedlagt et helt livs arbeide for oplysningens og fremskrittets sak.

Vel åtti år seinere er det kvenske språket nærmest utradert fra bygda. Hva var det egentlig som skjedde?

Det bannlyste språket

– Det var jo i daglig bruk da jeg vokste opp her. Foreldra mine snakka kvensk til hverandre hjemme, men ikke til oss barna. Men vi plukka opp kvensken når vi var ute og jobba med de voksne og hørte dem snakke seg imellom, sier Egil Sundelin.

Han er oppvokst på et småbruk i Skallelv, med familie fra bygda både på fars- og morssida. Her hadde de noen kyr og en fiskebåt, og molteplukkinga var en viktig biinntekt. Han forteller om ei bygd gjennomsyra av kvensk kultur og læstadiansk kristendom.

– Bestefar på farssida var lærer [nevnte O.E. Sundelin, red.anm.], en liberal læstadianer som hadde døpt de fleste ungene i bygda. Bestefar på morssida derimot var streng læstadianer. Han tok oss i nakkehåra dersom han oppdaga at vi plystra eller sang. Jeg, som var glad i musikk, måtte vente med å dyrke den hobbyen til jeg flytta bort.

Sundelin forlot bygda, tok lærerutdanning og fikk seg arbeid i Alta. I dag gjør han seg mange tanker om hvorfor foreldra ikke snakka kvensk til ham og søsknene.

– Det har sammenheng med fornorskingspolitikken som kvenene har vært utsatt for. Man skulle lære norsk, og på skolen sa læreren tydelig fra om at vi ikke fikk lov til å bruke språket. Samtidig skjønte nok foreldra mine at det gjaldt å være god i norsk dersom du skulle ha sjanse til å ta deg fram i livet. Det kvenske språket ble nærmest sett på som et handikapp.

I Skallelv gikk det kvenske språket ut av daglig bruk, som så mange andre steder i Troms og Finnmark. En hel generasjon lærte ikke det som var foreldras morsmål.

– Språket er en viktig faktor for å definere hvem folk er. Men man slutter ikke å være kven eller same selv om man ikke kan språket. Ser du på jødene, så mista jo de språket sitt, mens religionen gjennom 2000 år ble bærebjelken for jødisk identitet. De beholdt den kulturelle tilhørigheten. Det kan du også finne en parallell til i kvensk og læstadianisme, fordi kvensk var et slags hjertespråk i læstadianismen. Etter hvert forsvant de religiøse møtene der man brukte kvensk, og man gikk over til norsk. Men den kvenske kulturen levde videre.

Selv hadde Sundelin en kvensk «oppvåkning» mot slutten av 1980-tallet.

– Det skjedde parallelt med at mange med kvensk bakgrunn begynte å stille spørsmål ved hvem man egentlig var, i motsetning til hvem man hadde fått høre at man var.

Likevel lærte han aldri språket videre til sine egne barn.

– Den ene dattera vår tok finsk som andrespråk i skolen. Men grunnen til at jeg ikke har lært barna mine kvensk, har vel vært at det ikke var noe kvensk miljø der de vokste opp. Dessuten hang de negative holdningene til språket igjen på den tida, sier Sundelin.

Språklæring på stranda

De siste åra har derimot mye endra seg. Kvenske foreninger skyter opp som paddehatter over hele Finnmark og Troms. På Facebook er det nå over 2000 medlemmer i gruppa «Kvener ut av skapet», og det arrangeres kvenske festivaler over hele landsdelen. Noen sier det blåser en kvensk vind, andre kaller det et kvensk vårslepp. Den gamle skammen er i ferd med å bli borte.

Også Skallelv har fått sin festival, Lyden av Skallelv, Kallijoen Ääni på kvensk. Den kvenske navnevandringa var første programpost, nå er det tid for hygge på stranda, bålbrenning med drivved fra Barentshavet og kvenske språkleker for de minste. Midt blant barna går Kristin Nicolaysen med blå heklelue og et digert videokamera. Hun er filmskaper og antropolog, og svigerdatter til Egil Sundelin. Hun filmer samspillet mellom sønnen Iver Isak og bestefar Egil mens Egil lærer Iver Isak kvensk.

– Jeg har to eldre døtre som ikke har lært kvensk, og det var først etter at vi fikk Iver Isak at jeg tenkte på den ressursen som lå så nær oss i bestefar Egil. Det skjedde nok på grunn av all oppmerksomheten som er rundt kvensk nå.

I snart tre år har hun fulgt dem i dagligdagse situasjoner der bestefar prøver å lære barnebarnet språket. Det kan være rundt kjøkkenbordet, ute i moltemyra eller på stranda.

Mor Kristin Nicolaysen filmer samspillet mellom sønnen Isak Iver og bestefar Egil mens Egil lærer Isak Iver kvensk.

– Det er selvsagt ikke bare enkelt, og Iver Isak gir av og til uttrykk for at han blir lei. Stort sett tror jeg likevel at han synes det er stas. Ønsket mitt nå er at Egil skal gå over til bare å snakke kvensk med ham. De har jo hatt for vane å snakke norsk sammen, så det krever mye innsats og stor iver å endre det.

Hvorfor synes du det er viktig at Iver Isak lærer kvensk?

– Det spør jeg meg selv om også, noen ganger. For det første ville det være synd om et språk skulle bli liggende brakk og til slutt dø ut. For det andre er jo språket i seg selv en ressurs. Du kan reise til Finland og forstå og bli forstått. Dessuten skaper det en helt annen kopling til den kvenske identiteten, tror jeg. Og så er det berikende. Et språk gir farge til livet og liv til ting.

For bestefar Egil var det viktig at språklæringa ble lystbetont for barnebarnet.

– Jeg måtte ha litt betenkningstid da Kristin lanserte ideen. Det var viktig at filminga ikke ble oppstilt, men at språklæringa skjer idet man gjør noe sammen. For det var slik jeg selv lærte kvensk her i Skallelv, når jeg jobba sammen med foreldra mine på slåttemarka, på torvmarka eller på fiske. Så da vi satt ved bordet i går, gikk vi gjennom det vi spiste og drakk. For å lære å telle talte vi poteter. Og når vi drar på fisketur, prøver jeg å få inn noen begreper. Det fungerer vel rimelig bra, selv om det kan være intenst til tider. Men det ville være fantastisk om vi lykkes med å lære Iver Isak skikkelig kvensk.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter