Svorsk helt på grensa

AV IDA TOLGENSBAKK

Fra tusenårsskiftet var arbeidsledigheten blant svensk ungdom høy, mens det norske arbeidsmarkedet trengte flere hender. Det var lett å komme ufaglært inn i visse bransjer på vestsida av grensa, og mange tusen unge svensker lot seg friste.

Da jeg i 2015 skrev doktoravhandling om disse svenske innvandrerne, var svensker blitt den nest største innvandrergruppa i Norge. De utgjør fremdeles en stor og viktig gruppe og kommer nok til å være det en stund til.

Tidligere dro nordiske statsborgere i Norge gjerne hjem igjen når de fikk barn. Nå har langt flere av de sesongarbeidende svenskene bestemt seg for å bli. I dag er det over tre tusen barn med svensk som hjemmespråk i Norge. Det gir svenskene en mer permanent plass i det norske samfunnet – også språklig.

Å nærme seg hverandre

I svorsk velger språkbrukerne, enten de er svenske eller norske, å bruke deler av det andre språket, som vokabular, idiomer og språkmelodi. Hensikten er å gjøre seg forstått. En nordmann som svorsker, bruker som oftest norsk tonefall og syntaks iblandet svenske ord, alt etter hvor mye svensk vedkommende behersker, og hvilke norske ord vedkommende mener er vanskelige å forstå for mottakeren. En svenske som snakker svorsk, vil gjøre det samme, bare motsatt vei.

Til prosjektet mitt intervjua jeg unge svenske innvandrere i Oslo, de fleste av dem servicearbeidere eller studenter. De fortalte at de må gjøre en innsats for å bli forstått av norske kunder, kolleger og venner. Daglig har de behov for å svorske. De som jobba i kiosk, lærte seg for eksempel raskt det norske ordet for tändstickor og den norske uttalen av jus.

I intervjuene fikk jeg selv erfare hvordan man nærmer seg en annen skandinavisktalende i praksis. På lydopptakene kan man høre hvordan vi mer eller mindre bevisst nærmer oss hverandre. Noen ganger prøvde svenskene å snakke tilnærmet norsk i begynnelsen av intervjuet, for så å bli enten slitne eller ivrige, eller innse at jeg stort sett forsto dem godt nok til at de bare kunne snakke svensk. Andre ganger kunne det meste av intervjuet foregå på svorsk, med innslag av standardsvensk når de snakka om familien hjemme i Sverige, eller på svenske dialekter når de siterte andre svensker. Oftest var intervjuene en salig blanding, slik det gjerne er når nordmenn og svensker møtes.

Skriftlig svorsk

Svorsk er ikke bare et muntlig fenomen. Blandingsformer oppstår også når man skal uttrykke seg skriftlig på det andre språket. Et godt eksempel er skiltet i vinduet til kafeen «Mat og Mer» i Oslo (se bildet), som åpenbart er skrevet av en svenske. Mange av språkformene er norske, men det svenske skinner gjennom.

De unge svenskene jeg snakka med, uttrykte størst frustrasjon over den skriftlige kommunikasjonen. Nordmenn er stort sett tålmodige med muntlig svensk – informantene mine rapporterte om positiv tilbakemelding på sitt svenske språk –, men ikke like tålmodige med skriftlig kommunikasjon, for der stilles det større krav til formell korrekthet. Innvandrere fra nabolandene har ikke krav på norskundervisning når de ankommer, og det finnes få private tilbud retta mot svensker som ønsker å lære seg norsk. De fleste svenske innvandrere må rett og slett improvisere, og det kan være frustrerende.

Når informantene mine snakka om språkpraksis, både muntlig og skriftlig, var de fleste opptatt av å ha det de kalte «et rent språk». Det er imidlertid vanskelig å få til, for norsk og svensk er så like at de fleste språkbrukere vil bli påvirka av hverandres språk.

I sosiale medier kan vi se hvordan de to språkene glir over i hverandre når unge svensker kommuniserer i en uformell skriftlig sammenheng:

Hei, er det noen som vet en lokale i Oslo som man kan leie fredag […] for et bra pris? Tenkte ha en rolig og fin middag. Tusen takk!

Et annet eksempel er fra en svensk mellomleder i en norsk bedrift:

Jag ær på jakt efter sæsongshjælper och en deltidsanstælld […] Du ær en sprudlande sæljartyp med glædje før att skapa kundrelationer och har gærna erfarenhet från tidigare serviceyrken.

I det første eksempelet skinner svensken igjennom i den falske vennen rolig, som på svensk betyr ‘morsom’ (se flere eksempler i faktaboksen), og bruken av hankjønn av lokale og intetkjønn av pris, som på svensk. I det andre eksempelet ser språket ut til å være fullstendig svensk, men hen som har skrevet det, har sittet ved et norsk tastatur. Eksemplene viser at det forekommer mange blandingsformer, og at språkbrukerne ikke nødvendigvis er konsekvente. Gir det da mening å snakke om svorsk som en egen språkform?

Pidgin, aksent, dialekt?

Svensk og norsk er såpass like at de nærmest kan regnes som dialekter. Statusen som separate språk er særlig definert av (språk)politiske forhold og nasjonalstatsgrensa. Hva skal vi da kalle en slik ustabil språkform som beveger seg på tvers av grensa?

Det finnes flere språk som har oppstått som mellomformer mellom to ellers atskilte og gjensidig uforståelige språk. Pidginspråk defineres gjerne som grammatisk enkle kommunikasjonsbroer mellom to ulike språk. Russenorsk er et godt eksempel. Det oppsto i pomorhandelen mellom norsk- og russisktalende handelsfolk. Kreolspråk er mer utbygde og stabile språkformer, som også kan være morsmål. Men verken pidginspråk eller kreolspråk dekker egentlig svorsk som fenomen. Nordmenn og svensker forstår hverandre såpass godt at svorskingen som oftest ikke er avgjørende for å kommunisere. Det er heller ingen ting som tyder på at barn som vokser opp i Norge med svensk som hjemmespråk, har så sterk sosial tilknytning til andre svorsktalende at svorsken vil stabilisere seg i et kreolspråk.

Informantene mine var iblant oppgitt over hvor opptatt nordmenn er av språket deres – «kan de ikke bare tenke på det som en dialekt?» –, men språkformen svorsk er nok ikke stabil nok til å kunne betraktes som dialekt. I mange tilfeller vil det folk kaller svorsk, ha mer preg av aksent: De svenskene som har blitt boende i Norge, behersker etter hvert norsk grammatikk og ordforråd meget godt, men beholder sin svenske setningsmelodi. Det skal mye til før svensker som ankommer Norge som innvandrere i voksen alder, klarer å skjule sitt språklige opphav. De vil sannsynligvis skille seg ut språklig, enten de vil det eller ikke.

Uansett bør vi være glade for at svorsk eksisterer. Muligheten for blandinger, hybrider og kreative former over våre skandinaviske språkgrenser er på mange måter det som gir oss grunnlaget for å kommunisere. Vi er sånn sett heldige som blir kjent med slike språklige bastarder.

-- Ida Tolgensbakk er forsker ved Oslomet – storbyuniversitetet og har skrevet doktorgradsavhandling om unge svenske innvandrere i Oslo.