Språkvitenskapen og nasjonen

No image

Hvordan påvirket flere tusen år gamle lydforskyvninger norsk nasjonsbygging på 1800-tallet?

AV KRISTIN BECH
professor i engelsk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo

Tro det eller ei, men konsonantforskjellene mellom fot på norsk og piede på italiensk og mellom hvat på norrønt og quod på latin spilte en viktig rolle for norsk nasjonsbygging på 1800-tallet. Grunnlaget for den nasjonale fortellingen etter uavhengigheten fra Danmark i 1814 var nemlig noen epokegjørende språkvitenskapelige oppdagelser.

Et språkvitenskapelig gullrush

I 1786 påpekte William Jones at sanskrit, gresk, latin, keltisk, gotisk og persisk måtte komme fra det samme urspråket. Startskuddet gikk dermed for et språkvitenskapelig Klondike som skulle vare gjennom hele det 19. århundre. Det gikk ut på å formulere sammenhengene mellom enkeltspråkene og å rekonstruere urspråket.

Epokegjørende språkvitenskapelige oppdagelser la grunnlaget for den nasjonale fortellingen etter 1814.

Et grunnleggende trekk ved det som kalles den komparative metoden, er å sammenligne språkene ut fra lydmønstre i ordformer: Siden lydutvikling i stor grad er regelmessig, kan man avsløre språkslektskap på grunnlag av systematiske korrespondanser mellom lydene i ord med lignende betydning, også når ordene er svært ulike. Ut fra disse mønstrene er det mulig å rekonstruere språk bakover i tid, til urspråket.

Jacob Grimm – ikke bare en eventyrsamler

En som beskjeftiget seg med dette, var Jacob Grimm. Han kunne nemlig mer enn å samle eventyr. I 1822 beskrev han, i det som kalles Grimms lov, hvordan lydforskyvningen var fra indoeuropeisk til urgermansk på 1000-tallet f.Kr. Forskyvningen gikk ut på at visse typer konsonanter systematisk endret uttale i germansk. Noe forenklet: Indoeuropeisk /p t k/ ble til urgermansk /f θ h/, /b d g/ ble til /p t k/, og /bh dh gh/ ble til /b d g/.

Slik kan vi vite at fransk corne og norsk horn er samme ord, eller cannabis og hamp. Latin har p i piscis, og det har dermed også fransk poisson og portugisisk peixe, mens germansk har f, som i norsk fisk, islandsk fiskur og tysk Fisch. Italiensk cane, walisisk ci og norsk hund er samme ord. Latin pater og fransk père er det samme som norsk far og engelsk father, og spansk corazón, norsk hjerte og engelsk heart har samme opphav. Det har også sanskrit jīvá og norsk kvikk. Gresk kúklos og sanskrit cakrám har de gamle indoeuropeiske konsonantene, mens de tilsvarende ordene i norsk hjul og engelsk wheel har gjennomgått lydforskyvningen. Alle de nevnte språkene kommer fra det indoeuropeiske urspråket, og etter denne store oppdagelsen trådte språkenes slektskap med hverandre gradvis frem i all sin prakt.

Grimms lov hadde riktignok noen uregelmessigheter: I flere ord ble ikke /p t k/ til /f θ h/ i urgermansk, men isteden til de stemte /b d g/. For eksempel burde de gammelengelske ordene for 'bror' og 'far' ifølge Grimms lov være broþor og fæþer, siden begge har /t/ i indoeuropeisk. Men ordet for 'far' var fæder med /d/. Løsningen kom til dansken Karl Verner idet han var i ferd med å ta seg en ettermiddagslur: Forskjellene hadde å gjøre med aksentplasseringen på ordene i indoeuropeisk tid. Dette er nå kjent som Verners lov.

Norrønt og nasjonen

De store fremskrittene i språkvitenskapen falt sammen med grunnleggelsen av et norsk universitet i 1811 og uavhengigheten fra Danmark i 1814. Det norske universitetet var avgjørende for etableringen av Norge som selvstendig nasjon, siden landet trengte å utdanne egne embetsmenn.

For den nye nasjonen spilte kunnskap om det gammelnorske språket en sentral rolle.

For den nye nasjonen ble det dessuten viktig å skrive sin egen historie og skaffe seg en stolt fortid som selvstendig folk. Her spilte kunnskap om det gammelnorske (og gammelislandske) språket, norrønt, en sentral rolle.

Den komparative metoden førte til at norrønt nå kunne studeres på en ny måte, i sammenheng med andre språk. Dette var viktig fordi det belyste perioden før dansketiden. Metoden gjorde det mulig å følge språkene bakover til tiden før skriftlige kilder, og også fremover til nåtiden, for eksempel fra norrønt til moderne dialekter. Slik kunne nye historiske linjer trekkes.

Innvandringsteorien

På grunnlag av de nye oppdagelsene i språkvitenskapen utarbeidet historikerne og filologene Peter Andreas Munch og Rudolf Keyser sin «innvandringsteori». Den gikk ut på at Norge var blitt befolket fra nord, og at disse norrøne stammene hadde fortrengt gotisk-tyske stammer i Sverige og Danmark. Dermed kunne nordmenn hevde at de var bærerne av den egentlige norrøne kulturen.

Innvandringsteorien kunne ikke blitt formulert uten den sammenlignende språkforskningen. Blant annet var en sentral tese i teorien at de eldste runene var gotiske og var blitt erstattet av den yngre, nordiske, runerekken. Gotisk, et utdødd østgermansk språk fra 300-tallet, hadde kommet frem i lyset igjen gjennom de nye metodene for historisk sammenligning av språk. Språket er nemlig så gammelt at mange av endringene som senere skjedde i de andre germanske språkene, ikke hadde rukket å komme inn i gotisk før det døde ut. Dermed bidrar gotisk til at språkene lettere kan rekonstrueres bakover i tid.

Språkforsker Sophus Bugge (1833–1907) | Xylografi av Gustav Holter. Oslo MuseumInnvandringsteorien ble senere, på 1860-tallet, tilbakevist av den store språkforskeren Sophus Bugge, som viste at de eldste runene gjengir urnordisk språk. Men teorien bidro like fullt til å legge grunnlaget for nasjonal historieskriving.

Også felt som arkeologi og folkeminnevitenskap var viktige for historiefaget, men uten den historiske kunnskapen og ikke minst metodene som språkvitenskapen frembrakte, ville disse feltene hatt et mye svakere fundament.

Fra dannelsesfag til vitenskapsfag

I tillegg til å drive norsk historieforskning, og dermed arbeidet med den nasjonale fortellingen, fremover førte språkvitenskapen an i å omdanne humaniorafagene fra dannelsesfag til vitenskapsfag. De klassiske språkene, som universitetet var grunnlagt på, var ikke i første rekke forskningsobjekter, men redskap for å forstå klassisk litteratur og filosofi. Da naturvitenskapelige idealer begynte å gjøre seg gjeldende, måtte klassisk dannelse etter hvert vike, og en ny epoke ble innledet på universitetet.

I 1859 lanserte Charles Darwin utviklingslæren med On the Origin of Species. Ideen om at utvikling følger visse lovmessigheter, ble overført til andre felt utenfor naturvitenskapen, deriblant språkvitenskapen. De såkalte junggrammatikerne på 1870-tallet arbeidet derfor ut fra teorien om at lydlover er unntaksløse, på samme måte som naturlover, slik at en lydendring påvirker alle ord likt hvis de fonetiske omgivelsene tilsier det. Karl Verners jakt etter forklaringer på unntakene i Grimms lov ble gjort i god junggrammatisk ånd.

Teorien om lydlover ble senere kritisert for å være for absolutt, men den hadde stor verdi som metodisk redskap. Junggrammatikernes arbeid førte til en strammere vitenskapelig metode, blant annet det viktige prinsippet at en hypotese skal kunne falsifiseres for å regnes som vitenskapelig. Andre humaniorafag ble påvirket og endret seg på grunn av dette vitenskapsidealet, men språkvitenskapen er fremdeles naturvitenskapens søster.

Liten nasjon, mange språkfag

Språkvitenskapens storslagne historie til tross: Når humaniora blir omtalt nå til dags, blir språkfagene ofte utelatt. Men språkfagene utgjør en grunnpilar i humaniora. Det har de gjort helt siden Det Kongelige Frederiks Universitet (nå Universitetet i Oslo) ble etablert i 1811. Universitetet ble grunnlagt på latinsk og gresk filologi og klassisk dannelse, med Georg Sverdrup som den første arbeidsomme bautaen. Han underviste seks dager i uken, i latin, gresk og filosofi, og hadde dessuten ansvar for universitetsbiblioteket.

Etter hvert kom det flere språk til, og universitetet kunne tidlig skilte med semittiske og orientalske språk, samisk og finsk, slavisk, norsk språk og norrønt, germansk og romansk filologi. Her fant man en av Europas fremste forskere i indiske språk, Sten Konow, som også arbeidet for britene med å kartlegge indiske språk og dialekter. Her innså man tidlig at engelsk kom til å bli et verdensspråk, og latinen måtte derfor vike. Johan Storm, universitetets første engelskprofessor, ble en foregangsmann på feltet fonetikk. Her ga en fremragende stavhopper, Carl Marstrander, avkall på OL i Athen i 1906, dro isteden på språklig feltarbeid og ble professor i keltisk. Den første doktorgraden som ble avlagt av en kvinne i Norge, var i språkvitenskap, da Clara Holst i 1903 disputerte med en avhandling om middelnedertyske lånord i dansk i det 14. og 15. århundre.

Språk og nasjon i dag

I 2012 gikk den siste professoren i sammenlignende språkvitenskap av med pensjon, linjen fra Sophus Bugge ble brutt, og en æra var over på Universitetet i Oslo. På 1800-tallet anså man mangelen på en professor i sammenlignende språkvitenskap som direkte pinlig. Da stillingen kom, viste den seg å bli svært viktig for universitetets og nasjonens internasjonale ry, da Sophus Bugge ble en av de fremste i verden.

Gjennom humanioras språkfag blir det norske en del av helheten, og dermed styrkes vi også nasjonalt.

I dag ivaretas språkvitenskapen av HF-fakultetets mange språkfag. De bidrar til det nasjonale, ikke ved å være innrettet mot norsk nasjonsbygging slik som på 1800-tallet, men ved å fremme kunnskap om det internasjonale mangfoldet. «No man is an island entire of itself; every man is a piece of the continent, a part of the main», skrev John Donne allerede i 1624. Gjennom humanioras språkfag blir det norske en del av kontinentet, en del av helheten, og dermed styrkes vi også nasjonalt.

 

Hovedkilde: Universitetet i Oslo 1811–2011. [Oslo] : Unipub, 2011. 9 bind. Særlig bind 1 av John Peter Collett og bind 2 av Jon Røyne Kyllingstad og Thor Inge Rørvik.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter