Norge og det nye språkmangfoldet

No image

Det er på tide at vi lærer mer om de mange nye språkene som omgir oss og beriker oss – fra tyrkisk og tamil til arabisk og vietnamesisk.

AV PÅL ERIKSEN

Det var en gang en mann som snakka et lite språk som het norsk. Han og språket bodde for seg sjøl langt oppe i en dal innerst i en fjord, og der trivdes de godt, de to. Norsk var det vakreste og fineste språket i heile verden, syntes mannen, og kanskje hadde han rett i det, for det var virkelig et spennende og underfundig språk.

Men når sant skal sies, hadde mannen aldri blitt kjent med særlig mange andre språk, til tross for at verden der ute var full av språk i alle regnbuens bøyningsmønstre. Mannen var litt betenkt når det gjaldt disse andre språkene. De lagde rare lyder, syntes han. De hosta, de kremta, de harka, de snøfta, og de brukte lyder som om de hadde satt fiskebein i halsen. Og bokstavene deres så ut som skumle koder skrevet fra høyre til venstre og opp og ned, i retninger som gudfryktige folk burde avstå fra.

Så nei, han nøyde seg med å omgås de språkene han var i nær slekt med, og som bodde på gangavstand i den lille dalen – som søsknene hans, Svensk og Dansk, og ikke minst fetteren hans, Engelsk, på storgården nedi dalen. Dann og vann tok han kanskje en tur til nabodalen for å hilse på tremenningene Fransk og Spansk. Han trengte vel ikke se mer av språkverdenen enn det?

Urdu og persisk er faktisk medlemmer av vår egen språkfamilie.

Ja, dere skjønner hvor jeg vil med dette eventyret. For all del, vi nordmenn er flinke i engelsk, og vi kan gjerne litt tysk, fransk eller spansk, men vi har lite kunnskap om de rundt 6000 (!) andre språkene i verden. Om vi ikke aktivt har oppsøkt verdens språk, har de etter hvert oppsøkt oss. I løpet av de siste 50–60 årene har vi fått mange nye minoritetsspråk i Norge: urdu, somali, polsk, kurdisk, vietnamesisk, tamil, tigrinja, albansk, igbo for å nevne noen. Vi veit ikke eksakt hvor mange nye språk som har kommet hit med moderne innvandring, for vi fører ikke offisielle språkstatistikker, men det kan dreie seg om mellom 150 og 300 språk. Burde vi ikke lære oss litt mer om det enorme språkmangfoldet vi har fått i dagens Norge?

Smaksprøver fra den nye språkbuffeten

Hvilke nye språkfamilier kan vi bli kjent med, om vi våger oss utenfor den nærmeste kretsen av søskenspråk og fetterspråk? De fleste veit at norsk og mange andre språk i Europa tilhører den indoeuropeiske språkfamilien, og så husker de gjerne fra skolen at samisk og finsk tilhører den finsk-ugriske familien. Men det finnes faktisk mange titalls, kanskje langt over hundre språkfamilier på jorda. De fleste er riktignok små og holder stort sett til i grisgrendte strøk som Amazonas og Ny-Guinea, mens medlemmer av større språkfamilier har tatt veien heilt til Norge.

Arabisk, somali og tigrinja tilhører den afroasiatiske familien. Dette er en svært gammel språkfamilie som er spredt ut over Midtøsten og Afrika nord for ekvator. Mange av de kjente oldtidsspråkene, som egyptisk og babylonernes språk akkadisk, tilhørte denne familien. Og drar vi til Øst-Asia, finner vi en mengde språkfamilier. En skulle kanskje tru at kinesisk, thai og vietnamesisk er i slekt med hverandre, men de tilhører hver sin familie, henholdsvis den sinotibetanske familien, tai-kadai-familien og den austroasiatiske familien. Disse språkfamiliene er ukjente for mange. Det er kanskje også nytt for mange at enkelte andre språk som virker fremmede for oss, som urdu og persisk, faktisk er medlemmer av vår egen familie, den indoeuropeiske. De er våre fjerne fir- eller femmenninger.

Hva med de fremmedarta lydsystemene? De er litt som eksotiske krydder. Til å begynne med er de uvante for trauste norske ganer, men når vi blir vant med dem, har de mange spennende smaksopplevelser å by på. Ta for eksempel bruken av toner. Mange østasiatiske språk, som kinesisk og vietnamesisk, og også afrikanske språk som yoruba og igbo, er tonespråk. I slike språk kan et ord skifte betydning alt etter hva slags tone(leie) det uttales med. Norsk er også et tonespråk, men hos oss spiller tonedistinksjonene bare en marginal rolle, som forskjellen mellom bønner og bønder eller åre og året. I kinesisk og vietnamesisk er tonedistinksjoner en sentral del av språket, og de skiller også mellom langt flere toner enn oss. Vietnamesisk har heile seks toner, så ordet ba kan bety både «tre» (som i tallet 3), «bestemor», «onkel» (nærmere bestemt fars eldre bror), «gift» (som i «rottegift»), «rest» og «tilfeldig(vis)», alt etter hvilken tone det uttales med.

Grammatikken i verdens språk varierer også kolossalt. På den ene sida har vi språk som tyrkisk og tamil, som er såkalte agglutinerende språk. Agglutinere betyr egentlig «å lime (noe til/på noe)», og i disse språkene kan man lime sammen lange rekker av endelser på et enkeltord og i visse tilfeller få dette ordet til å uttrykke like mye som en heil skokk med ord på norsk. Her er eksempler på noen slike bøyningsorgier, med henholdsvis det tyrkiske substantivet türk («tyrker») og det tamilske verbet pooga («å gå»).

türkleştiremediklerimiz
(türk-leş-tir-eme-dik-ler-imiz)
= «De som vi ikke klarte å gjøre til tyrkere»

poogamuɖiyaadavargaɭukkaaga
(pooga-muɖi-y-aada-var-gaɭ-ukk-aaga)
= «(Til hjelp) for dem som ikke kan gå»

Så har vi språk som arabisk, som har indre bøyning, det vil si samme prinsipp som vi bruker når vi bøyer sterke verb, der vi forandrer lydinventaret inne i sjølve ordet. I sterke verb lar vi konsonantene stå uforandra, men endrer vokalene (og legger også til noen få endelser), jf. drikkedrakkdrukket. Arabisk grammatikk er som sterke verb på speed. Her tar det fullstendig av med indre bøyning. Og ved å bytte ut vokalene her og der og legge til litt før eller etter ordrota kan vi lage mange nye bøyningsformer og ord. Grunnbetydninga av ordene blir uttrykt gjennom en konsonantsekvens. Sekvensen k-t-b betyr å «skrive», og fra den kan vi blant annet lage følgende bøyningsformer og ord:

katab (han skreiv), yaktub (han skriver), kutib (det blei skrevet); kaatab (han brevveksla), yukaatib (han brevveksler); kitaab (bok), kutub (bøker); maktab (pult, kontor), makaatib (pulter, kontorer)

I den heilt andre enden av «bøyningsskalaen» finner vi språk som kinesisk og vietnamesisk. De er såkalt isolerende språk, hvilket vil si at ordene ikke bøyes i det heile tatt. Norsk kan kanskje virke sparsommelig på bøyningsfronten, men i vietnamesisk bøyes ikke engang verbene i tid eller substantivene i tall eller bestemthet. Substantivet chó kan oversettes både med «hund», «hunden», «hunder» og «hundene», alt etter konteksten.

Vi er vant til at ulike språk har ulike skriftsystemer, og vi kjenner dem ofte lett igjen, men også her finnes det mye mer å lære når vi går i dybden. Visste du for eksempel at man ofte hopper over vokalene i arabisk skrift? Som vi så tidligere, er det konsonantene som uttrykker grunnbetydninga i arabiske ord, så dette er langt på vei en naturlig løsning for arabisk. I andre skriftspråk, særlig i Sør-Asia og Etiopia (f.eks. hindi, tamil, thai og tigrinja), uttrykker hvert tegn en heil stavelse. Det tamilske ordet for tiger, puli, skrives med to tegn – புலி – ett for pu og ett for li.

Nyere minoritetsspråk og det norske samfunnet

Det er mye interessant å lære om de mange nye minoritetsspråkene våre, men den mistenksomme herren oppi dalen innerst i fjorden blir kanskje mer urolig enn interessert. Hvordan skal lille Norge klare å ta seg av 300 nye minoritetsspråk? Er det ikke bedre om minoritetsspråkbrukerne lærer seg norsk i stedet?

Vi må skille mellom ulike grupper av minoritetsspråk. Nyere minoritetsspråk har ikke krav på like omfattende vern som samisk og de nasjonale minoritetsspråkene kvensk, romani og romanes, som alle har lang historisk tilknytning til Norge. Derfor har heller ikke de nyere minoritetsspråkene status som offisielle minoritetsspråk i Norge. Men dette betyr ikke at de er rettsløse, eller at de kan ignoreres av offentligheten. For det første er det i henhold til diskrimineringsloven forbudt å diskriminere på grunnlag av språk. Alle innbyggere skal ha frihet til å bruke sitt eget språk når det ikke er påkrevd å bruke norsk, så arbeidsgivere kan ikke forby ansatte å snakke polsk i lunsjpausen, og skoler kan ikke forby bruk av somali i skolegården. Videre er en egen tolkelov under utarbeiding, med bestemmelser for hvilke plikter offentlige organer har til å tilby tolking til dem som trenger det.

Ingen kan forbys å snakke polsk i lunsjpausen eller somali i skolegården.

Sjølsagt må alle innbyggere i Norge lære seg å snakke norsk. Men det innebærer ikke at de må slutte å snakke sitt eget språk. Flerspråklighet er nøkkelordet her. I Norge sliter vi med en myte om at det er skadelig for barns språkutvikling å lære mer enn ett språk, og mange har kanskje en idé om at menneskets hjerne kun har plass til ett fullt utvikla språk (hvis man prøver å skvise inn ett til, så spretter det andre ut!). Dette er feil. I barneårene er menneskehjernen en språksvamp som kan trekke til seg både to og tre språk og mer enn det, og i mange land i verden har det store flertallet av innbyggerne vokst opp som flerspråklige.

Av og til argumenteres det for at innvandrerforeldre må unngå å snakke morsmålet sitt med barna, og at de må holde seg til norsk, men det ville vært heilt kontraproduktivt for det norske samfunnet. Tenk hvilken ekspertise en flerspråklig befolkning vil ha! Nordmenn syns gjerne det er flott at engelskspråklige familier lar barna snakke engelsk heime, fordi vi umiddelbart skjønner at det er en ressurs for samfunnet. Hvorfor gjør vi ikke det samme overfor arabisktalende og persisktalende familier?

Vi har fått en gavepakke på flere hundre språk i Norge. Den gaven bør vi sette pris på og gjøre det beste ut av.

 

-- Pål Eriksen er seniorrådgiver i Språkrådet.

Fra bruk-bilbelte-kampanjen til Statens vegvesen. Foto: Pål Eriksen

 

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter