Skikkelig standard

No image

De kan utgjøre forskjellen mellom liv og død, og de er avgjørende for smidig handel og kommunikasjon over landegrensene. Standardene er samfunnets sikkerhetsnett. Men hva skjer om de som skal bruke dem, ikke forstår dem?

TEKST: LARS IVAR NORDAL | FOTO: NADIA FRANTSEN

På en byggeplass på Fornebulandet utenfor Oslo er tre portugisiske arbeidere i gang med forskaling av det som skal bli en stor boligblokk. Her har det blitt bygd flere tusen boliger, og enda flere skal bygges i åra som kommer. I Stor-Oslo og ellers på det sentrale Østlandsområdet er byggeboomen et faktum.

Rune Vestbekken | Foto: Nadia Frantsen

– Dette er parkeringskjelleren, og så kommer det tre blokker oppå her, forklarer prosjektleder Raymond Rotberget. I dag har han fått selskap av sveisekoordinator Rune Vestbekken, som i mer enn tjue år har passa på at sveisearbeidet holder mål på byggeplasser over hele Østlandet. Men de siste åra har arbeidet endra karakter.

– Det blir rett og slett mer og mer tekst å forholde seg til. Og stadig mer skal dokumenteres. Så vi bruker mye tid på å sette oss inn i ting, forklarer Vestbekken.

Forståelige standarder

Bygge- og anleggsbransjen er en av næringene som i stor grad reguleres av det vi kaller standarder. I denne sammenhengen er standarder dokumenter som slår fast hvilke egenskaper betongen i et bygg skal ha, hvilke krav til universell utforming nybygg skal oppfylle, og hvordan rømningsveier skal konstrueres, for å nevne noe. På andre områder er det standarder som definerer hvor på bankkortet chipen skal være plassert, hvordan en romrakett skal bygges, og hvilket stoff det skal være i trøya en har på seg når en innlagt på sjukehus. Standarder er en slags usynlig vev av retningslinjer som gjennomsyrer livet vårt, uten at vi ofrer dem en tanke. I Norge blir over 1200 slike standarder fastsatt hvert år. Men bare et fåtall får norsk språkdrakt.

– I jobben som sveisekontrollør forholder jeg meg til en hovedstandard, i tillegg til tolv andre standarder. Bare hovedstandarden er på norsk. Den refererer i stor grad til de andre standardene, som alle er på engelsk, forteller Rune Vestbekken.

Det blir mer og mer tekst å forholde seg til. Og stadig mer skal dokumenteres. Så vi bruker mye tid på å sette oss inn i ting.

Og dette gjelder ikke bare byggebransjen. Faktisk er hele 97 % av standardene som gis ut i Norge, såkalte internasjonale standarder. Standardisering på tvers av grensene skal gjøre kommunikasjon og handel enklere, men konsekvensen er at disse standardene bare blir utvikla på engelsk.

 

–  Jeg føler meg ikke spesielt trygg i allmennengelsk, og i standardene møter jeg tung, teknisk engelsk. Da blir det vanskelig. Nå bruker jeg faktisk av fritida mi for å sette meg inn i de kravene som standardene stiller. Jeg har alltid likt å oppdatere meg faglig og ha gode begrunnelser for de valgene jeg tar. Selv om jeg vet at det er bra nok sveiseteknisk, må jeg kunne dokumentere valgene. Og da må jeg kunne forstå og bruke standardene.

Lingua franca

Vestbekken forteller om en arbeidshverdag der standardene inntar stadig nye områder. Også den språklige utviklinga har gått i én retning. For noen tiår siden var alle standarder på norsk. Med europeisk integrasjon og internasjonal standardisering er engelsken nærmest blitt enerådende.

Er det ikke positivt at engelsk kan fungere som et lingua franca også på dette området?

– I teorien høres det bra ut. Men det vi ser i praksis, er at mange ikke kan engelsk godt nok. Samtidig blir det stadig oftere foretatt ettersyn og kontroll med det vi gjør. Det fører til at bedriftene bruker svært mye tid på å forstå og oversette de engelske dokumentene. Jeg tror man hadde spart både tid og penger dersom flere standarder var på norsk, sier Vestbekken.

Han understreker at det er viktig for sikkerheten at standardene blir forstått. 

– Det er norsk som blir best forstått i Norge. I min bransje har vi med bærende konstruksjoner å gjøre. Da kan det ikke finnes rom for feiltolkning på grunn av språk. Ta for eksempel konsertarenaen Telenor Arena i Bærum. Der har du fagverkskonstruksjoner på over hundre meters lengde. Blir det gjort en feil der, kan det få fatale konsekvenser med tusenvis av mennesker til stede, sier Vestbekken.

 

Historien har vist hvilke følger manglende standardisering kan få. Da det brøt ut brann i John E. Hurst & Company-bygningen i Baltimore i USA i 1904, spredte flammene seg raskt til bebyggelsen rundt. Til slutt sto åtti kvartaler i brann. Det ble tilkalt mannskaper fra New York, Philadelphia og Washington DC, til ingen nytte: Brannslangene deres passa ikke til brannhydrantene i Baltimore, og de ble hjelpeløse vitner til at 2500 bygninger ble flammenes rov.

Standarder på norsk

Standardisering er ikke noe nytt fenomen. I Indus-dalen var det standardmål for murstein allerede for fire tusen år siden. I avtalen Magna carta fra 1200-tallet er det definert egne mål for vin, mjød og korn. Her til lands ble standardiseringa utvikla fra begynnelsen av 1900-tallet. Så vi trenger standarder, og det i stadig større grad. Men hvorfor kommer ikke alle på norsk?

– Det begynner å bli veldig lenge siden norske standarder bare kom ut på norsk, sier Jakob Mehus, direktør i medlemsorganisasjonen Standard Norge, som utvikler og godkjenner de aller fleste standardene som kommer ut her i landet.

– Det finnes ingen faste ordninger i Norge i dag for å oversette standarder i stort volum. Vi har noen egne oversettere i Standard Norge, men det er begrensa hvor mye vi har mulighet til å oversette. Samtidig ser vi at det er et behov for mer norsk i mange sektorer. Vår tanke er å oversette det brukerne våre trenger og forespør, sier Mehus.

Han tror det engelske fagspråket kan være et hinder, særlig i noen bransjer.

– Yrkesgrupper der engelsk ikke er en sentral del av utdanninga, slik som bygg og renhold, vil nok slite med komplisert fagengelsk. Det er viktig at de som jobber i disse bransjene, gir beskjed om at de trenger norske oversettelser. Det har byggenæringa gjort, og derfor er den blant bransjene vi oversetter mest for i dag.

Terminologibasen SNORRE

Gjennom åra har Standard Norge opparbeida en enorm base med fagtermer fra alle områder der standarder blir brukt. I 2010 fikk de penger fra staten til å gjøre basen offentlig tilgjengelig. Basen fikk navnet SNORRE, og den inneholder over 200 000 termer. De som har greie på det, kaller den en gullgruve for norsk fagspråk.

– Jeg tror det er helt avgjørende at vi får integrert denne basen i programvare og datasystemer som blir brukt av bedrifter og det offentlige. Det må være enkelt å bruke norsk på jobben. Får vi til det, blir det også tydelig på hvilke områder vi mangler norskspråklig terminologi.

Men er det realistisk å tro at det finnes standarder på norsk om tretti år?

– Det kommer helt an på hvor vi ønsker at samfunnet vårt skal gå. Vil vi overlate utviklinga til markedsmekanismene? Da tror jeg vi vil miste norsk språk på veldig mange samfunnsområder. Om det er en politisk villet utvikling, er det én ting. Men om man ikke ønsker at det skal skje, er det noe helt annet. Da må man handle, sier Mehus.

Sikre norsk arbeidsspråk

Også Språkrådet har ansatte som jobber med fagspråk og terminologi. Sammen med Standard Norge har Språkrådet laga en plan for å gjøre flere standarder tilgjengelige på norsk. Målet er å oversette 50 % flere sider til norsk innen 2020, sammenligna med det som ble oversatt i 2015.

– For nordmenn er det selvsagt mye enklere å forholde seg til norskspråklig terminologi. Det å forstå spesifikk terminologi på engelsk krever høy språkkompetanse. I praksis fører dette til at det blir brukt mye tid på å oversette ute på arbeidsplassene, nærmest på initiativ fra enkeltpersoner. Om hver og en skal ha sin tolkning av en engelsk tekst, er det naturligvis uheldig. Det kan også få uønskete konsekvenser, mener Åse Wetås, direktør i Språkrådet.

– Dessuten overvurderes ofte engelskkunnskapene til folk. Det fins mange dyktige fagfolk der ute som ikke har doktorgrad i engelsk. Det er viktig å ha arbeidsverktøy alle forstår og kan bruke effektivt.

Det fins mange dyktige fagfolk der ute som ikke har doktorgrad i engelsk.

Wetås peker også på at det ligger politikk i arbeidet med norsk fagspråk.

– I den norske språkpolitikken har fagspråket høy prioritet. Arbeidslivet er en svært viktig arena for norsk. Derfor trenger vi et velfungerende og rikt fagspråk. Norsk må være et brukbart arbeidsspråk, ikke bare et språk man bruker i lunsjpausen.

Hva skal til for å lykkes med et slikt arbeid?

– Det er avgjørende at vi klarer å formidle at arbeidshverdagen blir enklere når standardene fins på norsk, og at det er viktig for sikkerheten. Slik kan vi skape engasjement ute blant brukerne. Til grunn for valgene våre må det også ligge en språklig selvtillit. Det er den store ideen bak alt Språkrådet foretar seg: at norsk er et dugende språk på alle samfunnsområder. 

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter