Den hjemvendte professoren

AV ASTRID MARIE GROV

Hvis norsk akademia har noen superstjerner, er Terje Lohndal utvilsomt blant dem. Han har gjort lynkarriere som språkviter og kan i en alder av 31 skilte med professortittel i engelsk lingvistikk ved NTNU. Tidligere i år ble han håndplukket av kunnskapsministeren til å sitte i et utvalg som har sett på hva som kan gjøres for å bedre vilkårene til evnerike barn. For Lohndal, som er oppvokst i Lyngdal i Vest-Agder, var unektelig et av dem.

– Det er nok først i ettertid jeg skjønner det. I barndommen ble jeg bare frustrert fordi jeg hadde spørsmål som jeg følte jeg ikke fikk svar på på skolen. Men etter å ha vært med i utvalget og møtt mange av disse barna, kjenner jeg meg igjen i flere av opplevelsene deres.

Norskfaget ble avgjørende

De fleste dører sto naturlig nok åpne for Terje Lohndal etter videregående. Og som mange andre skoleflinke barn ble han anbefalt en karriere som lege, ingeniør eller et annet prestisjeyrke. Men av alle ting endte han med å studere språk. Et noe overraskende valg – også for ham selv.

– Jeg er nok egentlig mer realist enn filolog av natur. Det som åpnet øynene mine for at språkvitenskapen var noe å satse på, var at det gikk an å studere språk med en naturvitenskapelig innfallsvinkel. De grammatiske mønstrene og systemene er nok den siden av språket som alltid har interessert meg mest. Da jeg tok tysk på videregående, var jeg for eksempel utrolig fascinert av konjunktiv. Jeg husker at spørsmålene mine ble så mange og kompliserte at læreren til slutt satte strek. Hun sa at nå kunne hun ikke hjelpe meg lenger, og at jeg måtte gå videre med faget på universitetet hvis jeg ville vite mer.

Det var norskfaget som til slutt ble avgjørende for at Lohndal bestemte seg for å studere språk.

– På videregående skrev jeg særemne om hvordan norrønt hadde utviklet seg til moderne norsk. Jeg var utrolig fascinert og leste og leste til øynene ble store og våte. Da skjønte jeg at dette var noe jeg bare måtte satse på.

Redd for å mislykkes

Men det er egentlig ikke språk som norsk, tysk eller engelsk spesielt som er Terje Lohndals interesseområde. Det er snarere språkevnen vår, og de strukturene som mange språkvitere mener ligger inne i hjernen vår, og som gjør oss i stand til å danne så kompliserte mønstre som et språk faktisk består av. Det er et mysterium språkforskere ennå ikke har kommet til bunns i, og Terje Lohndal bruker de fleste av døgnets timer på å komme nærmere et svar. Arbeidsmoral er med andre ord ikke mangelvare hos Lohndal, og det takker han delvis en helt normal oppvekst i et ikke-akademisk hjem for.

– Bakgrunnen min har gjort at jeg hele veien har hatt en iboende og nesten absurd frykt for ikke å greie å gjøre dette til et levebrød. Det har nok bidratt til at jeg har jobbet ekstra hardt. Dessuten lærte jeg tidlig verdien av dugnad og det å gjøre noe positivt for fellesskapet, blant annet fordi faren min var veldig aktiv i det lokale skytterlaget. Jeg ser i grunnen fremdeles på meg selv som en gutt fra landet, og det kommer jeg nok alltid til å gjøre. Men i tillegg til oppvekstmiljøet er jeg selvfølgelig drevet av en stor interesse for faget, hvis ikke tror jeg ikke jeg kunne jobbet så mye som jeg gjør.

Lohndal praktiserer ikke noe skille mellom jobb og fritid og forteller at han ikke kan sies å ha noen hobbyer, utenom litt vedhogst og praktisk arbeid. Faget sluker de fleste av døgnets timer.

– Nå har jeg holdt på med dette siden videregående, og det har egentlig bare blitt verre. Jeg ser absolutt at jeg har godt av å ta noen pauser innimellom, men problemet er at jeg er en pliktetiker som føler jeg må være tilgjengelig hele tiden. Kunsten å si nei har jeg i grunnen aldri lært meg … Men det arbeider jeg med.

Ville hjem

Innsatsen har utvilsomt båret frukter. Etter å ha utmerket seg stort under bachelorstudier ved Universitetet i Oslo kunne Terje Lohndal velge og vrake mellom prestisjeuniversiteter som tilbød ham stipend. Valget falt på University of Maryland i USA, der han tok både master- og doktorgrad. Men for fire år siden vendte han nesen hjem til NTNU i Trondheim. Der fikk han en førsteamanuensisstilling som ble til professorat før fylte 29.

Du valgte bort en karriere i USA blant verdens beste språkforskere for å vende hjem igjen til lille Norge. Hvorfor det?

– Jeg synes egentlig Norge har et veldig godt fagmiljø innenfor språk, så premisset for spørsmålet blir ikke helt riktig. Når det er sagt, tenkte jeg jo da jeg dro til USA at jeg skulle bli der i 30–40 år. Men gjennom å leve der fikk jeg se noen problematiske sider ved det amerikanske samfunnssystemet. USA er et veldig fint land å leve i for dem som er godt stilt, men et veldig dårlig land for dem som ikke er det. Og det er en type samfunn jeg rett og slett ikke ville være en del av.

Lohndal forteller at NTNU har vist vilje til å satse på språkvitenskap, og at det var avgjørende for at han havnet i Trondheim. Der er han en del av et voksende språkfaglig miljø – stikk i strid med utviklingen ved mange universiteter.

– NTNU har vært villig til å satse og gitt meg betingelser som har gjort det mulig for meg å drive med den forskningen jeg ønsker. Da tenker jeg spesielt på at språkfeltet har fått nye stillinger, både i form av faste vitenskapelige ansatte og ph.d.-studenter. Det gjør at vi kan jobbe sammen på lag, og det mener jeg er helt avgjørende for å kunne løse de komplekse spørsmålene språkvitenskapen står overfor. For meg personlig er det også viktig, for jeg føler at forskningen min blir bedre, og at jeg lærer mer av å jobbe sammen med andre.

For mange kan studieobjektet språkvitenskap virke litt abstrakt. Hva kan egentlig lingvistikken tilføre verdensfreden?

– Jeg tror iallfall den kan gi oss mer grunnkunnskap om hva det vil si å være menneske, og hvilken verdi språklig identitet har. Det er noe det ofte skorter på i samfunnet. Vi har jo nok av historiske eksempler på at folk har blitt undertrykt av språklige grunner i vårt eget land, fordi språk og kultur henger så tett sammen. Da tenker jeg blant annet på samene og kvenene. Så jo mer folk forstår av språklig forskjellighet, jo større toleranse vil vi ha for det mangfoldet som finnes.

Dårlig grammatikkundervisning i skolen

Terje Lohndal er opptatt av hvordan man kan styrke språkundervisningen på alle utdanningsnivåer. Han mener grammatikkundervisningen i den norske skolen trenger en vitamininnsprøyting.

– Den har rett og slett vært altfor dårlig, noe vi ser klare eksempler på blant dem som begynner på lærerstudiet på NTNU. De færreste av dem ved hva et adverb er.

Lohndal er klar på hvor feilen har ligget.

– Det har vært for mye fokus på pugging av bøyingssystemer, i stedet for å ta utgangspunkt i den interne grammatikken alle mennesker har. Den er nemlig mye mer kompleks enn man noen gang vil kunne skrive ned i en bok, og kan gi et godt grunnlag for å få grep om grammatikk som studieobjekt. Hvis du skal undervise i substantiv og verb, går det for eksempel an å ta utgangspunkt i at ungdommer intuitivt blander substantiv og verb. Hvis elevens egen intuisjon om språket spiller en rolle i undervisningen, tror jeg den vil oppleves som mer relevant. Jeg møter stor interesse for slike tanker når jeg snakker for lærere, så jeg har tro på at dette er framtidas språkundervisning.

Overvurderte engelskkunnskaper

Lohndal er ikke bekymret for framtida til det norske språket. Men han mener at situasjonen for norsk som fagspråk er mer utfordrende.

– Jeg synes det er viktig å opprettholde norsk som fagspråk, og det krever at vi er bevisste på de språkvalgene vi gjør. Dessverre finnes det en del eksempler på at et høyt faglig presisjonsnivå på norsk blir erstattet av et middels presisjonsnivå på engelsk. Nordmenn tror jo gjerne at engelskkunnskapen deres er god nok, men jeg tilhører nok dem som mener den blir overvurdert. Det må man nok ha bodd ute noen år for å se, sier Lohndal.

Han trekker fram utenlandske forskere som eksempel på at norskkunnskaper er nødvendig i arbeidslivet her i landet.

– På NTNU ser vi tydelig at de som tar jobben med å lære seg norsk helt fra starten, får betydelige fordeler. De glir inn i miljøet på en helt annen måte og får mye bedre sosialt nettverk enn de som ikke gjør det. I våre dager tror jo mange at engelsk gjør at man uten videre kan jobbe overalt, men jeg mener det er en illusjon å tro at man kan greie seg godt i det norske arbeidslivet uten å kunne norsk.