Engelsk staving – et språkarkeologisk skattkammer

No image

Staving og uttale av engelsk er som kjent en kilde til underholdning. Det er tough, bough, cough og dough, det er heard, beard og bird, det er meat, great og threat, det er comb, tomb og bomb. Men hvorfor er sammenhengen mellom staving og uttale så lite transparent i engelsk? Her er noen historiske grunner.

AV KRISTIN BECH

Stavemåten kan fortelle oss at det en gang var en lyd der. Ta ordet night, for eksempel. På gammelengelsk var stavemåten niht og uttalen var [nɪçt]. Ordet brohte ‘brought’ ble uttalt [ˈbroxte], og climban ‘climb’ ble uttalt [ˈklɪmbɑn]. Gammelengelsk ble altså stort sett uttalt slik det ble stavet.

Fra runer til latinske bokstaver

I den aller tidligste perioden ble gammelengelsk skrevet med runer, men da kristendommen ble innført på 600-tallet, gikk man over til latinske bokstaver for å skrive på kirkens språk, latin.

På 800-tallet ble skriving på engelsk også vanlig, men det latinske alfabetet hadde ikke bokstaver for å representere alle lydene i gammelengelsk. Det løste man ved å tilpasse latinske bokstaver for å lage ash ‹æ› og eth ‹ð›, i tillegg til at de brukte to runer, thorn ‹þ› og wynn ‹ƿ› (for [w]-lyden). Bokstavene hadde bestemte lydverdier, og stavemåten fulgte disse. Angelsakserne hadde altså ikke gleden av å knytte nære vennskap gjennom felles klaging over håpløs staving.

Fransk invasjon og franske skrivere

Den neste store påvirkningen på engelsk staving skjedde etter 1066. Vilhelm Erobreren tok England og brakte med seg normannere til alle viktige stillinger. Når de en sjelden gang nedlot seg til å skrive noe på engelsk, slo de til med kontinentale vaner. For eksempel likte de ikke at bokstaven ‹h› representerte tre lyder – [h], [ç] og [x]. De beholdt derfor ‹h› i begynnelsen av ord, der uttalen var [h], mens de laget en digraf ‹gh› for lydene [ç] og [x]. Uttalen av night var altså fremdeles [nɪçt]. I løpet av den middelengelske perioden forsvant imidlertid [ç]- og [x]-lydene. For å kompensere for tapet ble den foregående vokalen forlenget, så på 1400-tallet ble night uttalt [ni:t].

Andre stavemåter normannerne endret, var ‹cƿ› (‹cw›) og ‹u› til det mer romanske ‹qu› og ‹ou›, slik at cƿene (cwene)‘queen’ ble quene og hus ble hous. Fremmede bokstaver hadde heller ingen fremtid i det anglo-normanniske samfunnet, så eth og thorn ble til ‹th›, ash forsvant, og wynn ble ‹w›.

Standardisering av skriftspråket

Kristin Bech er aktuell med bok om engelskens tilblivelse. | Faksimile: Pax Forlag

Men selv om anglo-normannerne hadde sine stavemåter, skrev de i grunnen ikke mye engelsk. Skriving av engelsk tok seg ikke opp igjen før på 1300-tallet. Da ble engelsk igjen skriftspråk, og da stavet folk stort sett sånn som de ville.

For gammelengelsk fantes det en slags vestsaksisk standard med base i Winchester. Middelengelsk hadde ingen slik standard, og det geografiske sentrum hadde dessuten flyttet seg lenger nordøst, til London. Men fra 1430, da engelsk for alvor tok over i embetsverket, ble stavingen mer konsistent, og da trykkekunsten ble innført i England i 1476, førte det til ytterligere standardisering. Ordene måtte jo settes med løse typer, og da er det praktisk å ikke ha sekstifire forskjellige stavemåter av samme ord, som faktisk var tilfellet med ordet night. Bibeloversettelser og The Book of Common Prayer var andre påvirkningskilder for standardisering.

Det store vokalskiftet

Det som kanskje kan betegnes som et av historiens virkelig (u)heldige sammenfall, er at på denne tiden skjedde også de største endringene i «det store vokalskiftet». Det var en endring som pågikk i flere hundre år og førte til at alle de lange vokalene flyttet seg «opp» i munnhulen, slik at de ble trangere. Når de ikke kunne løftes lenger opp, skjenet de ut og ble diftonger. Så der Chaucer på slutten av 1300-tallet ville sagt [pri:s] for price, ville Shakespeare sagt [prəɪs], og i dag sier vi i standardspråket [praɪs]. Chaucer ville for seek sagt [se:k], mens Shakespeare ville sagt [si:k]. House var [hu:s], deretter [həʊs] og så [haʊs].

Den lange [i:]-lyden i night gjorde ordet utsatt for vokalskifte, og derfor er det uttalt med diftong i dag. Vi har altså gått fra niht til night i staving, men uttalen har endret seg mer, fra [nɪçt] til [ni:t] til [nəɪt] til [naɪt]. Vokalskiftet er en av hovedgrunnene til dårlig samsvar mellom staving og uttale i engelsk i dag.

Latinske berikelser og misforståelser

Vi er imidlertid ikke ferdige med staveviderverdigheter. Den tidlige moderne perioden, fra 1500-tallet, var preget av samfunnsendringer: reformasjon, renessanse og dristige seilaser til nye kontinenter. Den nordlige renessansen dreide seg mye om fremveksten av moderne vitenskap, og derfor sto de klassiske språkene sterkt, spesielt latin.

Engelskmennene følte at engelsk var et ufullkomment språk som manglet ord for mye av det nye som skulle uttrykkes. De tydde derfor til det «perfekte» språket latin for å berike engelsk med ord derfra. Det skjedde ikke uten protester fra de mer puristisk anlagte. Men mange av de importerte ordene holdt stand, og derfor er en stor del av det engelske ordforrådet i dag fra latin.

Noen ganger gikk det imidlertid galt, som da engelskmennene av respekt for latin endret stavingen av det(te) (lånt fra gammelfransk dette) til debt, siden ordet kommer fra debitum. Uttalen forble den samme, uten [b]. Receipt og island er andre ord hvor overivrig eller feilaktig etymologi har skapt et misforhold mellom staving og uttale.

I det hele tatt var man svært opptatt av staving på 1500- og 1600-tallet, og det ble heftig diskutert hvordan man skulle håndtere ortografien i alle de nye ordene. Mange av reformforsøkene strandet fordi de var for lite pragmatiske og i for stor grad baserte seg på uttale. Men da Samuel Johnson ga ut sin berømte ordbok i 1755, hadde engelsk staving i det store og hele satt seg. Noah Websters store ordbok kom ut i 1828, og med den fikk amerikansk engelsk sine typiske, og mer uttalenære, stavemåter i ord som center, color og traveled.

Mange lånord og mye staving

Latin har bidratt til det engelske ordforrådet gjennom mesteparten av engelskens historie. Det viktigste bidraget kom imidlertid fra fransk på 1300- og 1400-tallet. Lånordene fra fransk dekket nemlig alle samfunnsområder, mens latinske lånord alltid har befunnet seg i den formelle enden av skalaen, selv om det totalt sett er flere av dem. De skandinaviske ordene som vikingene hadde hatt med seg tidligere, var av en mer hverdagslig art, så de skaper ikke store staveproblemer i dag. I tillegg finnes det ord i engelsk fra mange andre språk.

Dermed kan vi blant annet boltre oss med yogurt/yoghurt/yoghourt, amateur, pharaoh, gnocchi, rhythm, millennium, ecstasy, fluorescein, aficionado, cheetah og ikke minst pronunciation, som ofte blir feilstavet pronounciation.

Stavereform? Nei takk

Er det ønskelig med en stavereform i engelsk? Vel, nei. For det første er engelsk staving merkelig nok fullt mulig å lære seg, til og med for ikke-innfødte. For det andre ville det i dagens situasjon med global engelsk være vanskelig å gjennomføre en omfattende reform. Og for det tredje er stavingen en kilde til informasjon om hvordan språket en gang var, og hvor ordene kom fra, og den informasjonen er det mange av oss som helst vil beholde.

 

-- Kristin Bech er førsteamanuensis i engelsk språk ved Universitetet i Oslo.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter