Stedsnavn hører fellesskapet til

Stedsnavnene våre er en felles kulturarv vi må ta godt vare på. Nettopp derfor bør det offentlige få siste ordet om hvordan de skal skrives.

Direktør i Språkrådet Åse Wetås

I dette bladet kan du lese om en av mange konflikter de siste årene om skrivemåten av stedsnavn. Langvarig opprør fra grunneiere førte i fjor til en endring i stedsnavnloven, som langt på vei gir eieren av et bruk rett til å bestemme hvordan navnet på bruket skal skrives. Språkrådet ønsket ikke denne lovendringen, ut fra synet på språk og navn som kulturelt felleseie.

Stedsnavn er noen av de eldste kulturminnene vi har. De er fortettede historier som forteller oss om tiden de ble til i, og om menneskene som levde da. Men ulikt fysiske kulturminner kan vi ikke sette stedsnavnene tørt og trygt inne i en monter for å bevare dem. Stedsnavnene er i bruk, så vi må gi dem en skrivemåte som gjør historien de forteller, tilgjengelig for folk flest.

Som med fysiske kulturskatter har ikke forfedrene våre alltid visst hvordan de best skulle ta vare på stedsnavnene. Slik mange kulturskatter har blitt kastet eller ødelagt av dårlige lagringsforhold, vær og vind, har mange stedsnavn også blitt stelt dårlig med, slik at de har endt opp med mer eller mindre tilfeldige skrivemåter. Gjennom stedsnavnloven har vi en mulighet til å børste støvet av dem ved å gi dem skrivemåter som viser respekt for opphavet og er i tråd med moderne rettskriving.

Stedsnavn er noe som berører de fleste, og det er ikke rart at temaet engasjerer. Det er likevel viktig at fellesskapets interesser er i førersetet når vi fastsetter hvordan navnene skal skrives. Bare slik kan stedsnavnene bli de kulturminnene de fortjener å være.


Signatur
Åse Wetås
direktør i Språkrådet

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter