Kongen av tale

No image

Han er først og fremst seg selv, med det talte ord i sin makt og med meninger om mer enn teaterspråk. Men han gir også stemme til andre, på scene og lerret, i fjernsyn og lydbøker. Nils Ole Oftebro er talespråket i egen person.

AV ERLEND LØNNUM

– Jeg har en KLAR og TYDELIG stemme, så jeg er vant til å bli hørt. Når jeg snakker med deg, skal også de borti hjørnet der få med seg det jeg sier. Som skuespiller snakker jeg til DEG gjennom DEM, slik jeg snakker til et publikum fra scenen. Det er i alle fall slik det føles. Jeg kan jo ikke sitte her og mumle heller, for da gjør du vel som de i salen ville ha gjort, og går etter fem minutter, skogrer Oftebro i kjent stil.

Ingen fare, etter halvannen time er det fortsatt ingen mumling å spore. Og godt er det.

Nils Ole Oftebro
Nils Ole Oftebro er teater- og filmskuespiller og gir stemme til lydbøker og animasjonsfilmer.

Teatermannen

Hvordan lyder teaterspråket før og nå i dine ører?

– Det er pussig at du spør, for i det siste har jeg sittet og sett gamle opptak av NRKs fjernsynsteater fra 70- og 80-tallet. Det er en merkelig opplevelse å se hvor mye saktere det gikk den gang, og hvor annerledes stemmebruken var. Vi måtte ha en STERKERE og mer ARTIKULERT stemme, særlig på de store scenene. Dit slapp vi ikke til før vi hadde øvd opp stemmevolumet.

– I dag har skuespillerne gjort seg avhengige av teknikk og effekter, med mygger, surround og annet suverent lydutstyr. Den tekniske utførelsen er det ikke noe å si på, men stemmestyrken er ikke mye å skryte av lenger. Dessuten produseres stykkene så raskt at det ikke er tid til å dyrke selve stemmen.

– Talespråket har fått mange alternativer og valgfriheter på teaterscenen også, både i ordvalg, dialektbruk og tonefall. Men det venner man seg fort til. Se for eksempel på nynorsken på Det Norske Teatret, der nesten bare «eg» og «ikkje» er beskyttet i dag, og på Nationaltheatret, der det har vært et frislipp av dialekter.

– Jeg foretrekker det stivere, normerte språket. Det skaper en passelig distanse mellom skuespill og tilskuer. Selv om skuespillerne ikke lenger har Ibsens opprørstrang og språksans, må vi gå foran som gode eksempler og tale klart og tydelig der vi kan – og gjerne holde på kj-lyden, så vi ikke blir noen «sjyllinger».

– Teaterspråket har sånn sett vært gjennom et stilskifte. I dag er det som om alle har utviklet sin egen stil. For det er som med kunsten ellers, det handler om moter og nye normer. Unge mennesker får større makt og påvirkes mer av impulser fra utlandet. De har på et vis skapt en ny tone.

Hvilke tanker gjør du deg om det å ha det talte ord som yrke?

– Det å gjøre skrift til tale er en fabelaktig del av skuespilleryrket. Vi skuespillere er et bindeledd mellom talespråket på for eksempel Ibsens tid og talespråket i dag. Vi skal kunne gjengi både Peer Gynt og Hamlet i originale og nye versjoner. Det er som å vekke opp de døde. Det er en gave å kunne reise inn i tekstene og gjengi dem på en troverdig måte, både ordene i seg selv, følelsene, stemningen – ja, hele kroppsspråket.

– Jeg synes det er fascinerende å kunne gå tilbake i tid og sette seg inn i den merkelige gammelengelsken til Shakespeare og til opptegnelsene av romeren Ciceros taler og så få lov til å lage en forbindelse mellom nåtiden og dem, i form av meg – for i neste omgang å skulle fremstille en nålevende person, for eksempel en versjon av president Putin. Skal han fremstå som en nådeløs råtass – eller kanskje er han ikke det, snarere verdens søteste og mest moralske?

– Det er uansett mange likhetstrekk mellom oss i dag og mennesker fra uminnelige tider og alle verdenshjørner. Vi har det samme behovet for å kommunisere, det samme urspråket. Og det språket er det et privilegium å kunne sette ord på.

Språkmannen

Er du som skuespiller over gjennomsnittet språkbevisst?

– Nei, egentlig ikke. Jeg skjerper meg når jeg velger ord, og ønsker å være klar og konsis. Men jeg ender ofte opp med å formulere meg som dem jeg snakker med, for å bli forstått og ikke være for sær. Det tror jeg er en sunn måte å utveksle meninger på og også en måte å komme hverandre nærmere på.

– Jeg har alltid vært en språklig kameleon. Møter jeg en svenske, slår jeg om til svensk, eller svorsk, fordi svenskene ikke uten videre forstår norsken min. Skuespillere vil jo gjerne nå frem til dem man snakker med. Jeg gidder ikke å stå på scenen og snakke med meg selv. Selv når jeg er i Bergen, får jeg en liten bergensklang i stemmen.

Originalen

Holder du deg helst til originaltekstene?

– Ja, jeg har såpass respekt for en som Ibsen at jeg ikke uten videre har tro på at andres tolkninger er større enn Ibsen selv og hans originale ordvalg. Da en ateist av en regissør skulle sette opp Peer Gynt og ville fremstille Solveig med briller og tennene på tørk, ble det for mye av det gode, for etter min mening er Solveig selve personifiseringen av kjærligheten. Da takket jeg nei til å bli med. Som frilanser er jeg nemlig så heldig at jeg kan velge og vrake, så jeg blir ikke med på hva som helst.

– Jeg kan samtidig være med på at noen stykker blir forenklet for å tekkes et yngre publikum og hjelpe dem til å forstå, slik vi gjorde med Kong Lear. Men etter mitt skjønn må vi ikke tukle med intensjonen bak. Og det vidunderlige, merkelige og lyriske i Shakespeares språk må vi for all del beholde. Intrigene bak er ofte universelle og oppsto ikke med Shakespeare. Det er blant annet tilfellet med Hamlet, som er beskrevet allerede hos Saxo Grammaticus, Danmarks svar på Snorre. Da hans Amleth ble spilt i Danmark for noen år siden, fikk jeg gåsehud av hvor lik handlingen var Shakespeares mer kjente versjon. Der var giftermålet med moren, drapet på faren, og så videre. Men den store forskjellen ligger i poesien. Den er alt, og den er Shakespeares – eller som trollmannen Prospero sier det i Stormen: «Vi er det stoff drømmer er gjort av, vårt lille liv er omgitt av søvn.»

– Den eneste som kan måle seg med Shakespeare, er Ibsen. Peer Gynt er helt på høyden, som i scenen med knappestøperen og fotografiet, symbolet på det negative og positive, på det moderne menneskets skjebne: Hvem er vi egentlig? Skal vi ta ansvar? Eller skal vi bare nyte? Det er rett og slett genialt.

– Da jeg spilte mystikeren Maximos i Kejser og Galilæer, og Rubek i Når vi døde vågner for den saks skyld, handlet det om hvordan livet kunne ha vært, og enda viktigere, om det finnes en gud eller ikke. Det er et enormt dilemma. «Gud» har en helt annen klang i dag enn da jeg debuterte, og ikke minst da Ibsen levde. Det var derfor en nesten uoverstigelig utfordring å skulle gjengi datidens tanker for et moderne publikum av nytelsesmennesker, som ikke lenger står overfor valget mellom Gud og helvete, men mellom å ruse seg eller ikke, skille seg eller ikke, spise mer eller ikke, og så videre. Det setter det hele i perspektiv.

Stemmen

Hvordan er det å gi sin stemme til lydbøker?

– Det er en fin opplevelse. Bokmanus har ofte papirknitrende dialoger, så jeg tillater meg å breie ut, legge inn slang og sluke noen endelser, for å gi det mer liv. Forfatterne og oversetterne er nok ikke så glade for at jeg pirker og endrer. Jeg gjør det ikke for å kritisere eller belære, men for å gjøre dialogene mer troverdige og dramatiske. Det handler om å finne den rette temperaturen, og da må jeg finne min tolkning og gi det min stemme. Så språklige justeringer er nødvendige. Og det er det som gjør jobben så spennende.

Skandinavisten

Hva synes du om den nordiske nabospråkforståelsen?

– Det er en kulturell berikelse å kunne både norsk, svensk og dansk, så vi må satse mer på å bedre nabospråkforståelsen. Språket er tross alt det vi har mest til felles med våre naboland. Vi burde innføre en ordning der lærere fra de tre landene bytter på å undervise, slik at skoleelevene blir eksponert for de andre språkene fra barnsben av. Det er tusenvis av svensker i Oslo, men nesten ingen i skolen, så vidt jeg vet – og det er et paradoks.

– Det er også et paradoks at så godt som ingen skuespillere får hovedroller i spillefilmer på et annet morsmål. Folk blir forbauset når de hører det. Det gjelder også i teatrene. Da den danske hovedrolleinnehaveren i Kong Lear på Det Kongelige Teater i København ble syk i fjor, ønsket regissøren å bruke meg som stedfortreder, men teatret satte ned foten fordi de mener at publikum ikke forstår norsk. Jeg er derimot sikker på at publikum ville ha skjønt meg hvis jeg bare hadde talt litt langsomt til å begynne med og byttet ut «kanskje» med «måske». Det er synd at slike språkbarrierer stenger døren for kunstnerisk samarbeid. Derfor må vi heller lære mer av hverandres språk.

– Det var det geniale den gang TV3 startet med sine fellesskandinaviske produksjoner, som Robinson, Fangene på fortet og Mandagsklubben, men entusiasmen uteble, så det ble i stedet laget egne versjoner for hvert land. Det er på tide å få til noe grensesprengende igjen, sier den tidligere programlederen, idet han iler videre til neste oppdrag, i Sverige denne gang, der han skal spille nordlending i en grøsserserie med tre nordmenn, tre dansker og resten svensker.

I mellomtiden kan vi høre Oftebro på språkutstillingen på Bymuseet i Oslo, der han forteller om sin forsvunne østfolddialekt.

Det er altså mer klar tale i vente. Og godt er også det.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter