Snakk om babling

No image

Når vi pjatter og pludrer, sladrer og sludrer, er det lydene våre som har gitt navn til ordene. Og når vi babler i vei, er det blant annet bavianen som står bak.

AV ERLEND LØNNUM

De mange lydmalende ordene vi har i språket, kalles med et fremmedord for onomatopoetika, som er gresk for ‘navneskaping’. Dyrelydverbene er åpenbare eksempler på det: Kattene mjauer, hundene bjeffer, kuene rauter, sauene breker, geitene mekrer – og apene brøler, ikke ulikt menneskene.

Da er det kanskje ikke like innlysende at verb som snakke og prate også er lydhermende. De kommer fra lavtysk, snacken og praten, og oppstod en gang i tiden for å gjengi lyden av det talte ord. Det samme gjelder hysje og hviske, skravle og skråle, tusle og tasle og mange andre verb som beskriver menneskelyder.

En beslektet kategori er ord som har sansene som utspring. Mukking og mumling har med mulen og munnen å gjøre, lytting henger sammen med lyden, og svada, altså tomme ord, har opphav i taleevnen (av latin suadere ‘overtale’).

Og babling kan blant annet henge sammen med det franske ordet for bavian, babouin, et lydord som etterligner leppenes bevegelser – en slags etteraping altså.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter