Sannhet er dog det beste

Som journalist lever jeg av å si det som det er. I alle fall burde jeg det. Men det blir stadig mer fristende å bruke overdrivelser og språklige morsomheter for å få deg til å høre etter. Hvor høyt må jeg rope? Jeg skal motstå fristelsen så lenge jeg kan. Men lett er det ikke.

AV JAKOB ARVOLA, forfatter og journalist

Jacob ArvolaSituasjonen i mediebransjen kan for tiden nærmest sammenlignes med stemningen ved en bardisk før stengetid: en kamp om å holde oppmerksomheten og flørten flytende så lenge som mulig. Og da sitter gjerne ordene løst og omtrentlig: «Kom igjen ’a, se på meg! Dropp hu der dama ved siden av med den lange kronikken, klikk på meg og mine catchy formuleringer i stedet!» Fristende? Jo, klart det er fristende, både som journalistisk fagmenneske og for publikum, å ta snarveien! Men bør jeg? Bør vi?

Selv språket og tankelinjene er under press, setningene er kortet ned til et minimum, vaktsjefer står over oppheisede og nedlessede reporterskuldre og roper «Der kan du kutte! Og der! Og der!» Det er det som er det verste, at svingene blir kuttet så hardt at vi kommer over i motsatt kjørebane. Jeg prøver å motstå, men lett er det ikke når farta øker og det rister i rattet.

Det er selvsagt ikke likegyldig hva vi journalister til sist faller ned på av språkbruk, fordi det vil prege det offentlige rom, og til sist hverdagsspråket. Ikke misforstå: Jeg har egentlig få argumenter mot det tabloide språket; tabloidene lærte i sin tid et selvfornøyd journalistkorps å strekke seg litt mer enn til ordbøkene, og det er ikke Se & Hør og den tidligere kulturavisen Dagbladet som har vært i førersetet der de siste årene: Det er det derimot Dagens Næringsliv som har vært, med sine eplekjekke overskrifter, like platte og upresise i sin lek med ord i dag som de var nyskapende for ti år siden. Men det ville vært ille hvis alle ble like høye og mørke.

VGNett forsøkte seg på det nylig, da de påstod at den nye iPhonen koster 7500 riksdaler. Det var en morsomhet som raskt ble påtalt i kommentarfeltet. Man kan si mye om folk i kommentarfelt, men tull og tøys liker de ikke. Det er bare en ekte festbrems som kan si tørt: «Nei, telefonen koster ikke 7500 riksdaler. Den koster 7500 kroner. Er ikke sannheten nok for dere nå for tiden?»

Mer enn noen gang trenger vi de sure, sære, pedantiske journalistene, de som ikke henger i bardisken og skråler stadig høyere til det blinkes med lysa, men som gav seg tidlig på kvelden, de som sier «vi snakkes, det kommer en dag i morgen», og heller la seg på sengen og leste sin Nedreaas for å vedlikeholde språket, de som i førti år har sagt at alt var bedre før.

For noe var faktisk bedre før. Man trenger ikke være pensjonsalderen nær for å innse det.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter