– Mer engelsk, takk!

AV ASTRID MARIE GROV

I august forlot Curt Rice jobben som profilert professor i lingvistikk og prorektor ved Universitetet i Tromsø til fordel for rektorstilling ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Rice er amerikaner, men snakker flytende norsk etter 22 år i Norge. Og flerspråkligheten er viktig for ham.

– Jeg veksler aktivt mellom å bruke norsk og engelsk i hverdagen og setter stor pris på å kunne gjøre det. Her i Norge kan jeg regne med at folk kan engelsk. Hvis jeg dermed får lyst til å snakke engelsk når jeg for eksempel åpner en konferanse her i Norge, så gjør jeg bare det. Det motsatte går naturlig nok ikke når jeg er i USA, og det kan jeg savne. Flerspråklighet er et stort gode.

Styrk språkfagene

På universitets- og høgskolenivå svikter studentene språkfagene, også store språk med lang tradisjon i Norge, som fransk og tysk. Det fører til både nedskjæringer og nedlegginger ved flere universiteter og høgskoler.Språkviteren Rice har meninger om hvordan språkfagene kan styrkes.

– Jeg tror den lave rekrutteringen til språkfagene delvis kunne vært løst ved å lage et mer fleksibelt utdanningsløp. I USA er det for eksempel stort rom for bare å ta en innføring i noen fag for å smake litt på dem, selv om man egentlig studerer noe helt annet. Jeg tror det er veien å gå for å rekruttere studenter til å ta språkfag i Norge også. Bachelorsystemet her er nok litt lite fleksibelt, og på mange studieprogram legges det bare opp til å fordype seg i ett bestemt fagfelt. Det tror jeg går utover språkfagene.

– I dag opplever mange som studerer for eksempel tysk eller fransk, at en lærerkarriere er den eneste muligheten. Men tyskkompetanse i kombinasjon med andre fag er noe arbeidslivet etterspør, og det tror jeg er noe av nøkkelen her. Studentene bør altså få muligheten til å studere språk i kombinasjon med hva det måtte være, enten det er samfunnsfag, medisin eller realfag. Hovedtyngden i språkstudiet bør dermed ligge på grunnleggende kultur- og språkferdigheter. Det vil gjøre studentene attraktive for en arbeidsgiver. Fordypningsemner som historisk språkkunnskap bør også være en del av utdanningsløpet, men mer som noe for spesielt interesserte.

Rice mener at språkmiljøene må ta sin del av skylda for den sviktende rekrutteringen.

– Jeg mener fagene selv har vært for dårlige til å kommunisere hva studentene kan bruke kompetansen til når de er ferdige. Årsaken til det er nok at fagmiljøene har vendt seg for mye mot skoleverket og for lite mot for eksempel industrien, der det er mange arbeidsplasser. Når NHO går ut og etterlyser mer tyskkompetanse, bør språkfaget ta det som en direkte invitasjon til å gå i dialog med dem, for å finne ut hva de egentlig er ute etter, og så tilpasse studieløpet til det. Dersom fremmedspråk blir betraktet som noe arbeidslivet har bruk for, vil også prestisjen til fagene øke.

Rice presiserer at nordiskfaget står i en særstilling, og at diskusjonen om innholdet der er en helt annen enn i spørsmålet om fremmedspråkene.

– Innholdet i nordiskfaget bør naturligvis være et helt annet. Det er jo et morsmålsfag, der majoriteten av studentene skal jobbe i skolesektoren. Da må det naturlig nok være andre læringskrav enn de helt grunnleggende ferdighetene, med både historisk og praktisk språkkunnskap som viktige komponenter.

Ønsker engelsken velkommen

Selv om språkfagene sliter i motvind, er bruken av engelsk i akademia på fremmarsj. Engelsk fortrenger i stadig større grad norsk som forsknings- og undervisningsspråk på universiteter og høgskoler i Norge. Og Rice ønsker utviklingen velkommen, særlig utover i utdanningsløpet.

– Når man skal formidle komplisert kunnskap for ferske studenter, vil det i mange situasjoner være mest fornuftig å undervise på morsmålet, som naturlig nok er det de kan best. Jeg synes derfor ikke studentene skal møte engelsk fra første dag, for da bør det faglige få fullt fokus. Men senere i studiet, og særlig på masternivå, ser jeg ingen grunn til at ikke mye av undervisningen bør foregå på engelsk.

– Som jeg har nevnt tidligere, gir ikke det norske utdanningssystemet den jevne student noe særlig rom for å utvikle språkferdighetene i løpet av studiet. Derfor blir det å undervise på engelsk som å slå to fluer i en smekk: Man underviser fagstoff samtidig som man hjelper studentene med å styrke engelskkompetansen. Det ser jeg veldig positivt på, så jeg synes egentlig vi burde tilby flere masterprogrammer på engelsk her på høgskolen enn vi gjør i dag. Det vil styrke både studentenes og lærernes engelskferdigheter, samtidig som det vil gjøre oss mer attraktive for utvekslingsstudenter.

– Også på bachelornivå mener jeg at vi må ha nok undervisning på engelsk til at vi blir et interessant reisemål. Jeg synes man bør kunne forvente at norske studenter greier å følge undervisning på engelsk, men vi må selvfølgelig tilby dem hjelp dersom de trenger det.

Du frykter ikke at kvaliteten på undervisningen går ned når man underviser på engelsk?

– Det må man jobbe med for å unngå, og utdanningsinstitusjonene må hjelpe også lærerne med å bli språklig sterkere.

Globalisert arbeidsmarked

Her på Høgskolen i Oslo og Akershus skal de fleste studentene ut i et norsk arbeidsmarked. Er det ikke da et paradoks at de skal få mye av undervisningen på engelsk?

– Nei, det synes jeg ikke. Selv om studentene skal jobbe i Norge, vil de møte en globalisert arbeidshverdag, og det må de være skodd for. Og det betyr blant annet at de må ha møtt på språklig mangfold i undervisningen. Vi som undervisningsinstitusjon må bidra til at flere føler seg komfortable på engelsk, for det er et bidrag til videreutviklingen av samfunnet. Det er få arbeidsplasser, iallfall i Oslo-regionen, der man ikke trenger å forholde seg til et språklig mangfold. De norske fagbegrepene man måtte gå glipp av i studiet, bør man kunne lære seg i løpet av kort tid i norsk arbeidsliv.

Mener du at også tradisjonelt nasjonale utdanninger, for eksempel barnehagelærerutdanningen, bør ha undervisning på engelsk?

– Ja, jeg ser ingen grunn til at det skulle være noe annerledes der. De fleste barnehager, iallfall her i Oslo, er jo flerspråklige. Det er mange barn som begynner i norske barnehager uten å kunne noe særlig norsk.

Og da er høgskoleundervisning på engelsk svaret?

– At barnehagelærerne selv har vært i situasjoner der de har måttet reflektere over hva det innebærer å være fremmedspråklig, tror jeg iallfall er nyttig. Ideelt sett burde de også ha erfaring med undervisning på for eksempel tysk, slik at de virkelig har vært i en situasjon der de ikke forstår språket. Det tror jeg de hadde tjent på.

Også innenfor forskningen mener Rice at engelsken bør ha en sterk posisjon. Han synes ikke det forskes for lite på norsk i Norge.

– Snarere tvert imot. Jeg synes det skal utrolig mye til for å forsvare å skrive en doktorgrad på norsk. Forskning er jo først og fremst internasjonalt og globalt. Det er hovedsakelig internasjonale bedømmelseskomiteer som vurderer kvaliteten på en akademikers arbeid, og da kommer man ikke langt med å ha skrevet noe på norsk. Unntak finnes, for eksempel forskning som gjelder nordiske språk, der forskerfellesskapet er de nordiske landene og nordisk-talende i andre land. Da blir jo situasjonen en annen. Men ellers må vi kommunisere forskningen vår på et språk som flest mulig kan forstå.

Han frykter ikke for kvaliteten på arbeidet ved at forskerne skriver på et fremmedspråk.

– Jeg vil si at sterk kompetanse på engelsk er en forutsetning for å ta doktorgrad, både i Norge og andre land. Enhver oppegående akademiker burde også arbeide i utlandet i en periode, og da er jo vitenskapelige arbeider på engelsk en forutsetning. Vi har rett og slett ikke råd til å forske uten å delta i det internasjonale forskersamfunnet.