Severdigheten latvisk

No image

For nordmenn er latvisk «helt gresk» ved første øyekast. Men ser man nærmere etter, har språket mer til felles med vårt eget enn man skulle tro.

AV STURLA BERG-OLSEN

Kan en nordmann på reise i populære Latvia kjenne seg igjen i latviske ord på skilt og restaurantmenyer? I utgangspunktet ikke. Vel er både norsk og latvisk indoeuropeiske språk, men avstanden mellom den germanske og baltiske greina i språkfamilien er såpass stor at selv gamle arveord med felles opphav ofte ikke er lette å dra kjensel på. Noen likheter er det likevel.

Mer eller mindre likt

Saule ‘sol’, nakts ‘natt’ og brālis ‘bror’ ligner for eksempel litt. Og mange vil ane at det må være en forbindelse mellom alus og øl. Dette kulturordet har eldgamle røtter, og det kan enten være et fellesindoeuropeisk arveord eller et gammelt lån fra germansk i baltisk.

En gruppe ord som er lettere å forstå, er de internasjonale ordene, som banka ‘bank’, pasts ‘post’, muzejs ‘museum’ og televīzija ‘fjernsyn’. En del internasjonale ord har latviske avløserord, som brukes i større eller mindre grad. For en nordmann er rimeligvis telefons og velosipēds mer forståelig enn tālrunis ‘fjernsnakker’ og divritenis ‘tohjuling’.

Men for mange nordmenn kan det komme som en overraskelse at de kan kjenne igjen latviske ord som verken er gamle arveord, internasjonalismer eller nyere lån fra engelsk. Ord som aptieka ‘apotek’, beņķis ‘benk’, bikses ‘bukse’, īrēt ‘leie, hyre’, rēķināt ‘regne’, skurstenis ‘skorstein’, spēle ‘spill’, šķiņķis ‘skinke’, vinnēt ‘vinne’ og ziepes ‘såpe’ er ganske gjennomsiktige for de fleste – i alle fall i riktig kontekst. Ordene er lånt inn både i norsk og latvisk fra en tredje kilde, nemlig tysk, og da i de fleste tilfeller lavtysk.

Tysk innflytelse

Den sterke påvirkningen lavtysk har hatt på norsk, er velkjent, og de lavtyske lånordene utgjør en sentral del av ordforrådet i begge de norske målformene i dag. Et lite dykk i latvisk historie viser at den lavtyske påvirkningen på latvisk var vel så massiv og mer langvarig.

Fra 1200-tallet var tysk språket til godseierne og dem som satt med makta i byene. Latvisk var språket til folkeflertallet – bøndene og de lavere samfunnslagene i byene – men veien oppover i samfunnspyramiden gikk uvegerlig gjennom tysk språk. Slik var situasjonen langt inn på 1800-tallet. Først på 1850-tallet oppstod det en bevegelse for å gjøre latvisk til et kulturspråk som kunne brukes i alle samfunnssfærer.

Lavtyske lån i latvisk har altså paralleller i norsk. Noen ord har så å si samme skriftlige form og samme betydning. Et eksempel er bilde, som er lånt inn i latvisk fra lavtysk bilde. Bokmål bilde har muligens samme opphav, mens norrønt bilæti, som ligger til grunn for nynorsk bilete, er lånt fra gammellavtysk eller gammelsaksisk.

Det norske ordet tine ‘oval eller rund treeske med bærehåndtak i lokket’ ser ved første øyekast hjemmeavla ut, men også dette har kommet til oss via lavtysk tine, og latvisk har akkurat det samme ordet, med om lag samme betydning, nemlig tīne. I siste instans ligger visst opphavet i latin tina ‘vinfat’.

Lydendringer

Ofte har de tyske lånordene gjennomgått lydendringer i latvisk som gjør dem vanskeligere å kjenne igjen. Et interessant eksempel er adjektivet brīvs ‘fri’, som blir ført tilbake til det lavtyske vri, akkurat som norsk fri. Latvisk hadde opprinnelig ikke lyden /f/, så f i lånord ble til p, b eller v. Det lavtyske vrī er lett synlig i gatebildet i Riga, for eksempel i navnet på paradegata Brīvības iela (Frihetsgata).

Ķēķis ‘kjøkken’, av lavtysk köke, var i vanlig bruk på latvisk fram til 1920-tallet, men er nå i stor grad erstattet av virtuve, et avløserord lånt inn fra litauisk. Norsk kjøkken kommer også av lavtysk, av formen kökene. Ķēķis og mange andre ord av fremmed opphav blir gjerne uglesett i standardspråket, men de lever ofte videre i slang eller dagligtale. Andre slike ord er smuks ‘pen’, av lavtysk smuck (jf. norsk smukk), og riktīgs ‘riktig’, av lavtysk richtich.

På neste Riga-tur bør du altså få med deg enda en severdighet: det latviske språket.

 

-- Sturla Berg-Olsen er seniorrådgiver i Språkrådet. Artikkelen baserer seg på en tekst fra et festskrift utgitt på Novus forlag.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter