Leserspørsmål


Leserspørsmål - logoSpørsmål: I siste nummer av Språknytt står det at dugnad er eit særnorsk enkeltord for kollektiv frivillig arbeidsinnsats. Det stemmer ikkje heilt, for i finsk finst ordet talkoot og i estisk talgud, og det tyder nettopp ‘dugnad’.

Svar: Du har rett i at vi ikkje tenkte på talkoot, og det seier vi oss lei for. Det er fleire finskkunnige lesarar som har gjort oss merksame på det. Ein lesar skriv at talkoot også er del av fleire samansette ord, som ilmastotalkoot for ‘klimadugnad’. Ein annan lesar skriv at mange finnar og estarar er overtydde om at ingen andre språk eller kulturar har eit slikt enkeltord som omgrep – på same måten altså som mange nordmenn og dugnaden vår.

***

Spørsmål: Jeg har lagt merke til at «robustitet» og «robustiserende tiltak» har blitt brukt i rapporter. Er dette ord som kan og skal brukes på norsk?

Svar: Adjektivet robust betyr ’sterk, kraftig’. Substantivet på norsk er robusthet. Etterleddet -het er brukt til å danne substantiv med abstrakt (og stundom sekundær konkret) betydning, som ved berømt – berømthet. Vi anbefaler derfor det tradisjonelle robusthet framfor nydannelsen «robustitet».

Når det gjelder «robustiserende tiltak», er det nok verbet robustisere som ligger til grunn. Da kan man bli i tvil om det er robustisere eller robustifisere som blir den riktige skrivemåten på norsk. I boka Ordlaging og ordelement omtaler Vigleik Leira endelsene -isere og -ifisere. Han viser til at -isere er en produktiv verbendelse som ofte svarer til engelsk -ize, og som ofte betyr ’gjøre til, gjøre lik med’. Verbet robustisere kan da forklares som ’gjøre (mer) robust’.

Om vi i stedet skulle velge robustifisere, har det paralleller i andre verb på -ifisere, som elektrifisere ’forsyne med elektrisitet’, eksemplifisere ’gi eksempel på’ og klassifisere ’plassere i en klasse’. Denne endelsen er mindre produktiv, selv om søk på nettet viser at former som robustifisere, robustifisering og robustifiserende er mest brukt.

Siden verken robustisere eller robustifisere er normerte som verb i norsk, kan vi velge det ene like gjerne som det andre.

***

Spørsmål: Eg omset eit program om unge britiske mødrer som pyntar dei små døtrene sine med bling, blant anna klede og sko med masse glitter og krystallar. Dei brukar ordet både som substantiv og verb: «I love bling», «Then I startet blinging her shoes». Er ordet så innarbeidd i norsk at eg kan bruke det i den norske omsetjinga, både som substantiv og verb?

Svar: Bling brukar ein om prangande smykke o.l., både ekte og juggel. Det er interessant at bling også blir brukt som  verb, for engelske ordbøker fører det berre opp som substantiv og adjektiv. I nyordslista til Det Norske Akademis Store Ordbok står substantiva bling og blingbling, og søk på norske nettsider gir ein del treff på verbformene blinge og blinga, særleg i bloggar og debattforum. I nokre tilfelle står det i hermeteikn, så det kan tyde på at mange ikkje oppfattar ordet som innarbeidd (enno).

Ver merksam på at kanskje ikkje alle forstår verbet blinge, men samanhengen og stilnivået burde gjere det mogleg å forstå verbet om ein kjenner til substantivet.

***

Spørsmål: Jeg lærte på skolen at 2. kondisjonalis lages av de modale hjelpeverbene skulle, ville, kunne, måtte eller burde i preteritum + ha eller være i infinitiv + hovedverbet i perfektum partisipp, f.eks. «han burde ha forstått det.» Stadig oftere leser og hører jeg imidlertid denne verbtiden uten hjelpeverbet ha, som i «det kunne like gjerne vært meg» og «de burde visst det». Er dette fenomenet språklig slurv, eller er reglene oppmyket?

Svar: Fenomenet er omtalt i Norsk referansegrammatikk: «Et modalverb i preteritum kan også etterfølges av et perfektum partisipp, men i slike tilfeller er alltid en infinitiv av ha eller være underforstått: «Det ville (ha) vært en ulykke om det skulle (ha) skjedd.» Selv om hovedregelen er at modale hjelpeverb etterfølges av infinitiv, mens perfektive hjelpeverb (ha osv.) tar hovedverb i perfektum partisipp, er utelatelsen av infinitiven i disse tilfellene ganske vanlig (og grammatisk akseptabel) i norsk.» Det er altså akseptert å utelate hjelpeverbet i slike konstruksjoner, og det er heller ikke et nytt fenomen.

I Språkrådet og Utdanningsdirektoratets tilråding Grammatiske termer til bruk i skoleverket er termen 2. kondisjonalis erstattet med preteritum perfektum futurum.

***

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter