Lyden av ord

Jeg liker lyden av ord, noen mer enn andre, dette uten å bry meg om betydningen. Mange sykdommer har vakre og spennende navn, som sanktveitsdans og trombose. Jeg liker ord som krever tilløp, slike du ikke kan si uten å høres og se ut som en full mann som forsøker å virke edru, som hutaheiti og bastskjørt og klorofyll og sisik og bugne.

AV KNUT NÆRUM

Knut NærumJeg setter pris på le mot juste, det spissede sluttpoenget, formuleringen som legger debatten død. Hvis et poeng er godt nok formulert, kan man sette pris på det uten å være enig. Det er det gode ordet som vinner, ikke den gode tanken. Så ryggradsløs går det an å bli når man bare er tilstrekkelig glad i ord. Jeg bruker gjerne slike litt jålete lånord og -uttrykk som le mot juste, siden jeg vet hvor glad de blir, de få som kan dem.

Jeg finner behag i at det sies mye med få ord, som når Aukrust skriver i Bror min om stemninga innendørs i Alvdal på kalde dager: «Foran komfyr’n var det levelig, men lite å ta seg tel. Enkelte råskinn leste romaner. Andre satt og tenkte, men de fleste bare satt.»

Det er disse gledene som gjør at jeg skriver. Jeg er så privilegert at jeg kan leve av å sette sammen ord. Man skal ikke mange generasjoner tilbake før vi nordmenn kommuniserte med hverandre gjennom gryntelyder og juling. Jeg husker hvordan familiesammenkomster på sekstitallet var preget av fåmælthet og neseblod. Et høyt utviklet samfunn kjennetegnes derimot av at man kan betale mennesker for å drive med fjas.

Vi kan blant annet utvikle nye ord der de fortsatt mangler. Vi trenger for eksempel et ord for en beklagelse man kommer med uten egentlig å være lei seg. Her har jeg, uten foreløpig å lykkes, forsøkt å lansere begrepet «ubeklagelse». Jeg skulle gjerne ha hørt en statsråd si: «Dette er svært ubeklagelig.»

Det trengs dessuten et ord for den overraskende gode samvittigheten man kan ha når man gjør noe galt som kunne ha vært enda verre, som å satse på økt utvinning av olje og gass, siden kull gir enda større utslipp av klimagasser.

Og sist, men ikke minst bør vi finne et ord for de kontrasterende følelsene man kjenner når man klikker seg inn på en nettartikkel som man syns andre burde holde seg for god til å lese.

Vi lever i en verden full av potensielle ord. For å si det med den kloke femåringen jeg spurte hva grov etter med spaden sin: «Jeg graver etter hull.»

-- Knut Nærum er komiker og forfatter.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter