Klipp

JEG ER OVERBEVIST om at kvaliteten på både tanke og form – kunnskapsutvikling og -formidling – blir bedre når jeg skriver på norsk, enn om jeg hadde skrevet på engelsk.

     Og jeg er overbevist om at forskningen min når flere, og flere av dem jeg er opptatt av at den skal nå. At jeg samtidig bidrar til å styrke norsk som akademisk språk, og til mer mangfold i et stadig mer ensrettet akademia, er en flott bonus.

Irmelin Kjelaas, stipendiat ved Høgskolen i Telemark, i Aftenposten

***

SJØLV FEKK EG eit brev frå NAV etter å ha vore sjukemeldt ein periode. «Forhåndsvarsel om sanksjon» var overskrifta. Etter først å ha trudd at eg skulle bli arrestert, greidde eg å tyde dei to sidene til å vere nokså ufarlege. Heldigvis kan eg å lese fullstendige setningar og det som står med lita skrift. Ikkje alle gjer det.

Inger Johanne Sæterbakk, kommunikasjonsrådgiver, i Nordlys

***

– DE FLESTE som har vår dialekt skriver nesten helt likt, men enkelte ord blir skrevet på mange forskjellige måter. Ikkje, for eksempel. Noen skriver også «isje», «ishe» og «iche», opplyser Kristin Serck-Hanssen.

     – Men ingen skriver «ikke»?
     – Nei, svarer jentene på likt.

Fra reportasje i Stavanger Aftenblad om språk i sosiale medier

***

Nylig leste jeg journalen til en pasient som var innlagt på et av våre tradisjonsrike psykiatriske sykehus: Inntaksnotat fra innleggende assistentlege, psykiatrisk vurdering fra avdelingens overlege samt flere notater fra samtaler med psykologen. Et uttrykk som gikk igjen, var at pasienten var «gråtlabil». Jeg tenkte: Hvorfor kan de ikke skrive hva det er som gjør at hun er lei seg og lett tar til tårene? Egentlig har jeg tenkt at det var psykiaterne som skrev slik. Sånn er det visst ikke lenger. Psykologene skriver på akkurat samme måte. Bruk av substantiver og kategoriserende vendinger endrer selve setningsbygningen – språket blir oppstyltet, abstrakt og ofte uforståelig.

Siri Erika Gullestad, professor i psykologi, i Morgenbladet