Seigmenn står støtt i ordbøkene

Hva innebærer det å fjerne et vanlig ord fra ordbøkene eller gi det en ny betydning? Sier det noe om hvem som eier det norske språket?

Foto: Matthis Kleeb SolheimI et brev til Språkrådet har Orkla, som Nidar er en del av, bedt om at ordet seigmann tas ut av Bokmålsordboka og Nynorskordboka, eller at det skrives med stor forbokstav. Språkrådet har avvist Orklas krav. Saken har vakt stor interesse i aviser, radio og tv og engasjert mange i sosiale medier.

Etterrettelige ordbøker

I svarbrevet til Orkla skriver Språkrådet: «Skal ordbøker være etterrettelige, må de beskrive og dokumentere språket slik det brukes. Vanlige ord kan ikke uten videre fjernes fra ordbøkene eller gis en annen betydning.»

Å skrive seigmann med stor forbokstav i ordbøkene er ikke aktuelt, fordi Bokmålsordboka og Nynorskordboka er definisjons- og rettskrivingsordbøker for fellesnavn, ikke egennavn. Ved ord som sukett og termos står det i ordbøkene at ordene kommer av varemerker. Det er ikke tilfellet med seigmann, siden ordet først var en allmenn betegnelse.

Det er uheldig at seigmann er registrert som varemerke. Utgangspunktet for Språkrådet er å verne den norske skriftspråklige og talespråklige kulturarven, og det er derfor urimelig om enkeltaktører får enerett til å bruke allmenne betegnelser på produktene sine.

Seigmann som fellesnavn 

Seigmann var i allmenn bruk før Kiellands dropsfabrikk, Nidars forgjenger, begynte å produsere seigmenn i 1965, og dermed før Orkla fikk ordet registrert som varemerke i 2003.

Alt i 1930-årene er seigmenn og seigmenner brukt i flere bøker. Det eldste treffet fra nettsidene til Nasjonalbiblioteket er fra Else Hinzelmanns roman Ma Re Li, som kom ut på norsk i 1933 i Johanna Oftedals oversettelse: «Selv ikke Linas delikate avskjedskake hadde gjort tilnærmelsesvis sånt inntrykk på Ma, som Peters billige ’seigmenner’. Et veldig kremmerhus fullt av ’kandiserte frukter’, som de kalles i dannede butikker.» Det at romanen er oversatt, tyder på at seigmenn/seigmenner var etablert som fellesnavn i 30-årene.

Andre eksempler finner vi i Line svinger op av Mary Storm og Stopp tyven! av Aimée Sommerfelt, begge fra 1934. I den første leser vi: «Matforrådet bestod av en halvfull sukkertøiboks, noen seigmenn i et glass (seigmenn var det beste Line visste)». I den andre står det: «Knerten som bodde på hotell hadde ydet proviant i form av tyggegummi, seigmenner og sukkertøi som fikk rivende avsetning.»

Formene seigmann, seigmannen, seigmenn, seigmennene finner vi senere i en rekke bøker, også med formene seigmenner, seigmænder og seigmennar. I boka Praktisk varekunnskap for næringsmiddelbransjen fra 1973 beskrives ulike varebetegnelser, deriblant «Drops – pastiller m.v.»: «Seigmenn består av sukker og glykose som kokes til ca. 110°C. Deretter tilsettes gelatin oppløst i vann, essens, vinsyre og farge. Så støpes massen i pudderform. Deretter følger en tørketid på et døgn. Etter at varen er stivnet, blir den børstet, fuktet og kandert med farin. Dette gir en seig vare.»

Da Bokmålsordboka og Nynorskordboka kom ut i 1986, hadde begge med ordet seigmann. Definisjonene var henholdsvis «seigt slikkeri formet som en mann» og «seigt sukkerty forma som ein mann». Også de større ordbokverkene har tatt med seigmann som fellesnavn, blant annet bind 3 av Norsk Riksmålsordbok fra 1947 og bind 10 av Norsk Ordbok fra 2011.

Les mer om varemerker som språk i Språknytt nr. 1/2014.Svensk parallell

Det svenske tidsskriftet Språktidningen sammenlignet seigmannsaken med den svenske debatten om ordet ogooglebar. Språkrådet i Sverige førte i 2013 opp ogooglebar på lista over årets nyord. Google krevde da at ordet skulle få en definisjon som gjorde det klart at det bare er med Googles søkemotor en kan google. Det var rikelig med belegg på at mange også googlet ved hjelp av Googles konkurrenter, men for å unngå rettssak valgte det svenske Språkrådet å stryke ordet fra nyordslista.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter