Pene piker sier ikke «døvetolk»

De fleste tenker seg om en ekstra gang når de skal sette ord på sensitive temaer som fysiske trekk, seksuell orientering og religiøs og etnisk tilhørighet. Skal man si «dyslektisk» eller «ordblind», «homofil» eller «skeiv»? Og er det greit å bruke «sigøyner», «keivhendt» og «dødfødt»?

AV EDIT BUGGE, ENDRE BRUNSTAD og INGUNN INDREBØ IMS

Visse typer ord er upassende i visse sammenhenger, fordi de kan virke støtende, fornærmende eller krenkende. Ei språklig feilberegning gjør at du kan såre noen du ikke mente å såre, eller at du kan bli tillagt meninger og holdninger som du egentlig ikke har. På samme måte som kvinner tradisjonelt har vært mer tilbakeholdne med bannskap enn menn, ser vi at kvinner i større grad enn menn er forsiktige når de bruker sensitive ord. Dette viser undersøkelsen «Har du ein støytande språkbruk?», som blei presentert på Språkdagen 2013, i regi av Språkrådet.

Hvordan beskriver du naboen?

Testdeltakerne blei bedt om å svare på hvilke betegnelser de sjøl ville ha brukt, og hvilke betegnelser de forventa at andre ville bruke. Betegnelsene var knytta til både privat og offentlig sammenheng og til skriftlige og muntlige uttrykk. Hvordan ville de omtale naboen sin overfor en kollega? Hva ville de forvente å høre på Dagsrevyen og lese i avisa? Hva ville de selv ha skrevet i avisa? Dette var blant spørsmåla i undersøkelsen, som lå ute på NRKs nettsider i knappe to uker og fikk svar fra rundt 15 000 personer.

Testdeltakerne blei bedt om å velge mellom svaralternativ gitt på forhånd. En del av alternativa sto på interesseorganisasjonenes lister over frarådde ord (se tekstboksen nedenfor), andre på lister over anbefalte betegnelser, slik at vi kunne finne ut om testdeltakernes valg var i samsvar med anbefalingene.

Euroafrikaner?

Når vi skal sette ord på et vanskelig tema, er vi gjerne mer vage og mindre presise enn ellers. Det var spørsmål 6 et godt eksempel på: «Du skriver et leserinnlegg i lokalavisen. Hvilken formulering velger du? Det er kommet mange sigøynere / rumenere / romer / rom / romfolk til byen vår». Her er det viktig å huske på at de ulike betegnelsene ikke betyr det samme, for ikke alle romer er rumenere, og ikke alle rumenere er romer.

Da testdeltakerne blei bedt om å beskrive ei amerikansk kvinne som «mørk / afroamerikansk / neger / negresse / svart», valgte nesten 40 % det tvetydige og litt vage «mørk», mot 32 % «afroamerikaner», 16 % «svart», 8,5 % «neger» og 3,6 % «negresse».

Ikke alle spørsmåla hadde fullgode alternativ, slik at testdeltakerne blei tvungne til å velge mellom ulike alternativ som alle kunne oppfattes som støtende. For andre spørsmål konstruerte vi nye ord som alternativ, som i det nylaga ordet euroafrikaner i spørsmål 10: «Nabogutten skal være utvekslingsstudent i Sør-Afrika et år, og skal bo hos en sørafrikansk familie. Du vil vite mer om dem. Hva sier du? Er de lyse / hvite / euroafrikanere?» Svara ga oss et inntrykk av hvordan folk går fram når de ønsker å bli oppfatta som korrekte. I dette tilfellet valgte faktisk over 18 % alternativet «euroafrikaner», et ord de antakelig ikke hadde sett før. 

Kjønnsforskjeller

Testdeltakerne blei også bedt om å oppgi noen opplysninger om seg sjøl, slik at vi fikk undersøkt om alder, utdanningsnivå, kjønn og bostedsregion hadde noe å si for hvordan de svarte. Av disse faktorene er det særlig kjønn som gir utslag.

Ifølge testresultatene velger kvinner i større grad enn menn ord som er i tråd med anbefalingene fra norske interesseorganisasjoner. I valget mellom formene «døvetolk» og «tegnspråkstolk» velger for eksempel et flertall av mennene «døvetolk», mens et flertall av kvinnene velger «tegnspråkstolk». I valget mellom formene «downs», «Downs syndrom» og «mongoloid» velger de færreste forma «mongoloid», men i dette mindretallet er det dobbelt så mange menn som kvinner: Hver tiende mann velger forma «mongoloid», mens bare hver tjuende kvinne gjør det samme. På samme måte velger 80 % av kvinnene «spilleavhengig» foran «spillegal», mot 73 % av mennene.

Et slikt mønster kan knyttes til tradisjonelle begrensninger for kvinners språkbruk. Pene piker banner ikke, heter det. De blir støtt av grove vitser, de velger orda sine med omhu, og de vokter seg for ikke å støte andre. Eufemismer og forsiktig språkbruk kan betegnes som bannskapens pripne kusine.

Hvordan omtaler vi det som er vanskelig å snakke om? Ord for sjukdom, utseende, seksuell orientering og etnisitet er da også en del av den nedsettende ordfloraen. Når noen velger å omtale et dumt tv-program som «mongo», «hemma», «cp» eller «døvt», utnytter de sensasjonsverdien knytta til tabubelagte områder i kulturen vår. For et par år siden fikk vi høre at «homo» og «jøde» blei brukt som skjellsord i norske skolegårder. Det kan tolkes som uttrykk for et oppsving i antisemittiske og homofobe strømninger i samfunnet vårt, men det viser også at skoleunger veit at de kan oppnå en tilsikta sjokkeffekt.

Provoserende

Testdeltakerne fikk også mulighet til å legge igjen kommentarer som ikke kom med i det offentlige kommentarfeltet på NRKs nettsider. Mange av kommentarene var følelsesladde. Flere testdeltakere lot seg provosere av at vi i det hele tatt hadde laga en test som aktualiserte disse temaene. Det mest provoserende for dem var at etnisitet blei aktualisert gjennom spørsmål om hudfarge. Mange mente at de sjøl verken ville tenke på eller sette ord på menneskelig hudfarge. Det å la være å si noe er sjølsagt den mest forsiktige tilnærminga til sensitive temaer.

Om språkløsheten alltid er det beste alternativet for oss alle, skal ikke vi avgjøre. En undersøkelse som dette tar uansett temperaturen på holdningsklimaet for bruken av tabubelagte og sensitive begreper. Den er sånn sett et supplement til andre mer deskriptive undersøkelser av hvilke ord som går ut av bruk, og hvilke som kommer inn i det allmenne ordforrådet.

Ord er med andre ord mer enn ord. De speiler også samfunnet og endringer i vår forståelse av verden. Dessuten handler slike karakteristikker om hvem som har definisjonsmakt, og hvem som setter dagsordenen når grupperinger i samfunnet betegnes og karakteriseres. Derfor er det interessant å se om folk-flest-holdningene er i takt med anbefalinger fra medier og interesseorganisasjoner.

 

-- Edit Bugge er universitetslektor ved Universitetet i Bergen, Endre Brunstad er professor ved Universitetet i Bergen, og Ingunn Indrebø Ims er stipendiat ved Universitetet i Oslo.

Hva er krenkende?

Det er vanskelig å liste opp hvilke betegnelser som til enhver tid er upassende eller krenkende. Språkrådet ber folk om å være tolerante og vise folkeskikk, mens andre instanser har laga lister over ord som oppfattes som krenkende. I 1999 kom NRK Østlandssendingen med den såkalte Svartelista, ei liste over ord knytta til innvandring, der en skilte mellom «greie ord», «vær varsom»-ord og «bør ikke brukes»-ord. Og i 2004–2005 utarbeida Norges Handikapforbund, Norsk Forbund for Utviklingshemmede, Norges Blindeforbund, Hørselshemmedes Landsforbund, Dysleksiforbundet, Synshemmede Akademikere, MS-Forbundet, Landsforeningen for hjerte- og lungesyke og Norsk Revmatikerforbund ei liste over slike «ord på indeks».

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter