Oversetteren – en løgner?
Å oversette er å juge. Å oversette er å late som om en annens tekst kan gjenskapes på norsk. Å oversette er å tro at ens eget språk holder mål. Å oversette er å tro at andres erfaringer kan omsettes og ikles en annen språkdrakt.
AV JOHN ERIK BØE LINDGREN
Det kan de naturligvis ikke. La meg si det først som sist, og med utropstegn: Hvis du kan, les originalen! Den er full av nyanser, idiosynkrasier og særpreg som MÅ gå tapt i en oversettelse. Den skjønnlitterære oversetteren vil ofte misunne sakprosaoversetteren: I sakprosa blir oversetting ofte en jakt på den rette brikken i et puslespill; i den skjønnlitterære oversettelsen jakter man på stemninger, stilnivåer, rytme, talemåter og det personlige uttrykk.
Det er mange måter å oversette på. En kan gå klinisk til verks og holde seg til kildens bokstav. En kan gå kreativt til verks og finne noe stilistisk tilsvarende i målspråket. En kan søke å bevare noe fremmedartet og eksotisk, en kan tilrettelegge for norske forhold. Og en kan søke å finne en fellesnevner som ivaretar alle aspekter.
Framfor alt må det fungere på norsk. Jeg får ofte spørsmål om hvor flink jeg er i engelsk (som er mitt kildespråk). Jeg må og bør selvfølgelig ha en viss innsikt i kildespråket, en fortrolighet og en følelse for nyanser og uttrykksmåter, samt en innsikt i historiske og samfunnsmessige forhold. Ikke minst en mistenksomhet og tvil som gjør at jeg sjekker og dobbeltsjekker selv de enkleste ord. Men først og fremst må jeg ha en trygg og intuitiv følelse for mitt eget språk på ryggmargsnivå. Jeg må høre for mitt indre øre hvordan teksten må lyde på norsk, samtidig som jeg tar hensyn til rytme, allitterasjon og stil.
Og valg. Oversetting er en uendelighet av valg. Et utsagn, en frase, en tanke kan som oftest uttrykkes på et utall forskjellige måter. Oversetterens oppgave er å velge. Ofte på sviktende grunnlag. Hva er meningen bak utsagnet? Hva prøver karakteren å si? Hva prøver fortelleren å si? Hva vil forfatteren formidle? Det er lag på lag, og ofte må en inn og tolke. Noen ganger er det mulig å kontakte forfatteren for å få en avklaring, andre ganger er forfatterens intensjon og tekstens uttrykk på kollisjonskurs. Noen ganger er forfatteren død. Hva da?
Jo, da er oversetteren på tynn is. En ikke ukjent følelse. Det er her ryggmargen kommer inn i bildet. Og overbevisningen om at norsk er et fullgodt språk, troen på at det finnes en løsning og håpet om at det som måtte gå tapt nettopp her – et rim, en allitterasjon, en særlig elegant vending – kan tas igjen et annet sted, slik at summen blir konstant, eller i det minste bortimot.
-- John Erik Bøe Lindgren oversetter fra engelsk til norsk og er nettredaktør i Språkrådet.
Del denne siden
