Bryter lydmuren

No image

Da Hilde Haualand tok doktorgraden som den første døve i Norge, var det som å gå gjennom lydmuren. For det er tungt å nå toppen alene og måtte møte en mur av taushet når det er tale om tegnspråk.

AV ERLEND LØNNUM

«Tegnspråk er ikke et hjelpemiddel, men et selvstendig språk, noe helt for seg selv!» «Det er tull at man blir avhengig av tegnspråk, og at det går ut over norsklæringen – man klarer fint begge deler.» «Det er da ingen som angrer på at de har lært tegnspråk.» «De som stadig snakker om farene ved å lære tegnspråk, vet rett og slett ikke hva de snakker om!»

Den frittalende doktoren i sosialantropologi er ikke akkurat redd for å si sin mening. Det er hun heller ikke når hun forteller hvordan det var å ta doktorgraden ved Universitetet i Oslo for halvannet år siden. 

Hilde Haualand er den første døve som har tatt doktorgrad i Norge. Hun er utdannet sosialantropolog og jobber som samfunnsforsker i forskningsstiftelsen Fafo i Oslo.

Nivåforskjeller

– Jeg har brutt en lydmur når det gjelder tilgangen til gode tolketjenester, og det gjør meg sårbar. Det er helt klart den store ulempen når døve kommer på et høyt faglig nivå. Jeg skulle gjerne hatt tilgang til flere tolker med høyere kompetanse, sier Haualand.

Da hun begynte på doktorgradsstudiene for snart ti år siden, fikk hun smertelig erfare at tolkene ikke strakk til med sin treårige tolkeutdanning. Haualand resignerte en stakket stund, men tok senere opp tråden, med håp om at både døve og tolker kan få det de ønsker: mer utdanning og enda bedre tolketjenester.

– Problemet i Norge er at utdanningsnivået blant døve og tolketjenesten ikke har holdt følge. Døve har rett og slett dratt fra. Nav forstod heldigvis at jeg måtte ha de samme tolkene med meg gjennom hele doktorgradsperioden, ellers hadde jeg ikke klart å fullføre. Jeg kunne ikke gjøre som ved studiestart på 90-tallet, da hver enkelt student måtte ringe til de tolkene de visste om, og ta til takke med dem som måtte være ledige, minnes Haualand.

Det er altså Nav som har ansvaret for organiseringen av tolketjenesten i Norge, selv om mange er kritiske til at retten til tolk er medisinsk begrunnet og kan assosieres med sykdom, spesielle behov og det å stå utenfor som en gruppe.

– Tradisjonelt har døve drevet med håndverk og yrkesfag og ikke hatt mulighet til å velge en akademisk karriere. Men i de siste tiårene har stadig flere døve begynt å studere ved universiteter og høgskoler, selv om det fortsatt er et langt lerret å bleke. Det som uansett er alfa og omega, er bedre tilgjengelighet og kvalitet på tolketjenestene. 

Telekommunikasjon for døve

I doktorgradsavhandlingen «Interpreting Ideals and Relaying Rights – A Comparative Study of Video Interpreting Services in Norway, Sweden and the United States» sammenligner Hilde Haualand organiseringen av telebaserte oversettertjenester for tegnspråk og talespråk i tre forskjellige land. Bildetolktjenesten gjør at den døve kan bruke tegnspråk foran en bildetelefon, mens en ekstern tolk oversetter til talespråk for den hørende og til tegnspråk for den døve.

Norge har valgt å organisere tjenesten på utsiden av telekommunikasjonssektoren, som en utvidelse av den ordinære tegnspråktolketjenesten hos Nav, til tross for at de fleste oppdragene nettopp er oversettelse av telefonsamtaler. Et alternativ til dagens ordning vil være at den sektoren som har ansvar for teletjenester, også får ansvar for denne tjenesten. Det er derimot mange praktiske, tekniske og økonomiske utfordringer. Telenor har ikke vist særlig interesse, mens Post- og teletilsynet jobber med saken.

– Det er viktig hvordan tjenesten er organisert og definert, og hvem som har ansvaret for den. Amerikanerne og svenskene har en større bredde på dette feltet, selv om de ikke akkurat vasser i gode tolker, de heller, sier Haualand.

Det ideelle er å kunne slå på en bildetelefon og få en tolk på tråden like fort som summetonen er der. Aberet kan bli at tolkene ikke får like god tid til å forberede seg og sette seg inn i saken på forhånd. 

– Det er ikke så lett å få til noe lignende i Norge, for vi lever i en annen politisk virkelighet. Brukerne blir ikke involvert i utviklingen av tjenesten i samme grad som i USA, der døve blir behandlet som forbrukere med klare rettigheter til telekommunikasjonstjenester døgnet rundt, forklarer Haualand.

I Norge må døve fortsatt bestille tolk på forhånd i ordinær arbeidstid, og det er vanskelig å få tak i tolk til foreldremøter, kulturarrangementer og andre aktiviteter på kveldstid.

– Vi ønsker å kunne bruke bildetelefon når vi måtte trenge det, for eksempel hvis vi blir syke midt på natten og må snakke med legevakten. Men bildetolking skal ikke erstatte oppmøtetolker, siden disse formene for tolking utfyller hverandre.

Språkstyrke

Disputasen ble en solid språkøvelse for både skrivetolker, tegnspråktolker, opponenter og publikum, og ikke minst for doktoranden selv, idet norsk tegnspråk og engelsk tale og skrift ble formidlet fra mange hender, munner og skjermer på samme tid. En annen utfordring var fagspråket og diskursen.

– Jeg har måttet finne flere nye tegn for faguttrykk, så det var nok ikke helt enkelt for publikum å følge med hele tiden. Men det er vel ikke gitt at man uten videre forstår ord som interseksjonalitet, epistemologi og ontologi i talespråket heller, humrer Haualand.

Den største barrieren møtte hun derimot på det indre plan.

– For å overleve et slikt prosjekt må man være mer enn vanlig interessert i å sitte og grave seg ned i sin egen ensomhet. Og enda mer ensomt blir det når man ikke er del av et større miljø og er avhengig av tolking. Da er det i hvert fall en betryggelse å ha de samme tolkene med hele veien, sier Haualand.

Hun hadde tre faste tolker som byttet på å tolke på kollokvier, samlinger, seminarer og konferanser i løpet av doktorgradsarbeidet.

Selvstendig språk

Under disputasen kunne man også studere noen av fordelene med tegnspråk i en presset situasjon. Et særtrekk ved tegnspråk et at man lettere kan holde ideer og tanker på plass ved å bruke såkalt lokalisasjon, det vil si at man med tegn blant annet kan vise hvilken retning man tar. En tegnspråkbruker kan da få sagt mer på kortere tid enn en talespråkbruker.

– Jeg ligger ofte et godt stykke foran tolkene og må ta pauser slik at talespråket får tatt igjen tegnspråket. Når tankene mine sprer seg, kan jeg trekke inn tegnene der jeg trenger dem. Tegnspråk er nemlig mer romlig og synkront enn talespråk, forklarer Haualand.

Det må altså ikke herske tvil om at tegnspråk er et fullverdig språk.

– Det har tatt lang tid å etablere kunnskap om tegnspråk, for døve blir ikke alltid tatt på alvor. Og fortsatt er det mange som bare betrakter tegnspråk som et språk i snever forstand. Men hvorfor kan vi ikke tenke om tegnspråk slik vi for eksempel tenker om engelsk? spør hun retorisk.

– Mange i helsevesenet sier fortsatt: «Jo da, tegnspråk er et språk, men barna skal lære seg å lytte og høre, og derfor skal ikke vi lære dem tegnspråk.» Jeg blir ikke klok på den innstillingen. Hvorfor må målet være at man bare skal bruke den dårlige hørselen for å kommunisere? Det er praktisk å kunne høre, men det er også viktig å kunne bruke synet til å kommunisere, spesielt hvis hørselen ikke er helt normal.

Både og, ikke enten eller

Nesten alle norske barn som er født døve, får tilbud om et kokleaimplantat (CI), et høreapparat som opereres inn bak øret. Det betyr ikke at de blir hørende av den grunn.

– Vi kan ikke bytte ut tegnspråk med et høreapparat eller CI. Vi trenger begge deler. Heldigvis har de fleste etter hvert sluttet å si at man ikke trenger tegnspråk straks man har fått CI. For å si det på en annen måte: Jo flere språk man lærer seg, jo flere muligheter har man, oppfordrer Haualand.

– Jo mer vi kan vise andre at vi døve lever et helt vanlig liv, jo lettere går det for både foreldre og barn. For du aner ikke hvor A4 jeg kan være, røper hun. – Døve som bruker tegnspråk, har nemlig et like godt liv som andre. Mange foreldre har forstått det, så de lærer seg fortsatt tegnspråk for barnas skyld.

– Det er tøft å fronte saker på døves vegne, og det er slitsomt å jobbe med bare hørende. Det koster mye ikke å ha full tilgang til det språket som brukes rundt en, slik det blir i et talespråklig miljø. Tegnspråk krever ikke at jeg må konsentrere meg på samme måte. Derfor bruker jeg tegnspråk når det er mulig, og høreapparat og talespråk når det er nødvendig. Men det er viktig å huske på at høreapparater eller CI ikke løser problemer som ensomhet og manglende inkludering.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter