Hva er en rettskrivningsnorm?

I språksamfunnet har vi flere normer. De handler blant annet om geografi og variasjon, om språkfølelse og autoritet. Normene beskrives i innledningen til retningslinjene for normering av bokmål og nynorsk, som er utarbeidet av fagrådet for normering og språkobservasjon i Språkrådet.

En foreslått revisjon av retningslinjene er vedtatt av styret i Språkrådet og skal på høring straks Stortinget har vedtatt den nye språkloven (trolig i løpet av våren). Etter det vil Språknytt beskrive normeringsprinsippene nærmere. I mellomtiden gjengir vi utdrag fra kapitlene om hva en språknorm er:

«Når mennesker har noe til felles språklig, kan vi snakke om språkfellesskap eller språksamfunn. Disse kan være lokale, eller de kan være mer omfattende, som det norske språksamfunnet. I begge tilfeller er det de språklige normene som holder språksamfunnene sammen. Uten et sett med normer som i det minste blir oppfattet som relevante for de fleste av medlemmene i et språksamfunn, finnes ikke språksamfunnet. […]

Det er vanlig å skille mellom internaliserte og fastsatte språknormer. De internaliserte normene er implisitte og styrer språkbruken vår uten at vi er bevisste om det. Vi omtaler dem gjerne som språkfølelse. Når små barn tilegner seg det grunnleggende ordforrådet og grammatikken i førstespråket eller førstespråkene sine, internaliserer de de viktigste normene som gjelder for dette språket eller disse språkene. Dette er barna i stand til uten instruksjon, men ved å høre språket i bruk og bli snakket til. […]

De fastsatte normene er eksplisitte og gjelder i norsk sammenheng framfor alt skriftspråk. Disse normene blir formelt fastlagt i grammatikker, lærebøker, ordbøker og ordlister av organer som har kompetanse i normeringsspørsmål og nyter autoritet som normkilde. Språkbrukeren lærer seg typisk de fastsatte normene gjennom formell undervisning eller annen opplæring. Målet er at de fastsatte normene skal styre språkbruken og påvirke de internaliserte normene, og eventuelt selv bli internaliserte normer. Et vilkår for at en fastsatt norm skal kunne fungere som en norm og ikke bare et påbud, er at den fastsatte normen ikke må bryte grunnleggende med språkbrukernes internaliserte språknorm.»

Hvorfor normerer vi?

Skriftspråket trenger altså normer. Hva er det som bestemmer hva som blir en del av rettskrivningsnormene for norsk? Retningslinjene forklarer videre:

«Hvis skriftspråket skal formidles videre som en nyansert og uttrykksfull bærer av det kollektive minnet i samfunnet, trengs ressurser som dokumenterende ordbøker og grammatikker og systematisk arbeid med fastsatte normer for grammatikk og rettskrivning. Her kommer normeringen inn, som først og fremst gjelder skrivemåte og bøyning, i mindre grad syntaks og ordtilfang, og enda mindre ordbetydninger. Skrivemåte og bøyning kan betraktes som relativt overfladiske sider av språket, men samtidig er det særlig skrivemåte og bøyning som gir skriftspråket en umiddelbar identitet og gjør det gjenkjennelig som det samme språket fra tekst til tekst. Dette er igjen en forutsetning for at skriftspråket lett skal kunne læres.

De moderne norske skriftspråkene er nokså strengt normerte. Hovedgrunnlaget for normeringen som Språkrådet står for i dag, er skriftspråkene våre slik de faktisk ser ut og utvikler seg i tekst. […]

I det mangfold av tekster som daglig produseres og publiseres i et språksamfunn, vil ikke alle bidrag tillegges samme vekt. I nyere tid har normering av skriftspråket vært gjort på grunnlag av tekster utgitt av mediehus og forlag, hovedsakelig trykte bøker, aviser og tidsskrift. I vår digitale tidsalder er det naturlig at også nyere digitale sjangre tillegges vekt. Dette forutsetter at tekstene har en viss permanens og ikke er del av en flyktig digital strøm av kommentarer og innlegg i sosiale medier, og at tekstene kan antas å ha gjennomgått en viss redigering og kvalitetssikring.»