«Norsk er mitt livets lidenskap»

Til de som det gjelder,

Jeg koste meg veldig med artikkelen om <luftskip på prærien>. Et tema som mangler fra sånne artikler er vinklene fra barn eller barnebarn av dem som snakket norsk som morsmål. Jeg er én av dem. Jeg heter Jens Gylland. Jeg påstår 100% norsk avstamning. Alle mine forfedre utvandret fra Norge i sent 1800 årstallet. Besteforeldre mine snakket norsk som morsmål. Men heller morfar eller farfar videreførte ikke språket til oss. Så måtte jeg lære språket selv. Det har jeg forsøkt siden jeg var barn. Denne er min historie.

Den tidligste minnelsen jeg kan huske om norsk var som unge. Jeg stod i kjøkken på farmen. Farmen ligger i Nord Dakota, en time sør for byen Fargo. Farfaren min som ble i sitt seint 70 tallet satte seg på stolen ved side av kjøkkenbordet og sa ordene ganske raskt til meg <kan du snakke norsk?>. Jeg ble fort forvirret og litt flau da han gjentok uttrykket. Jeg ønsket meg så innmari å kunne svare ham på norsk.

Begge to bestefedre kunne norsk. Norsk var farfar sin morsmål før han begynte på grunnskolen. Han er født i 1914. På den tiden var skolen i et ettroms skolehus. De enten gikk  til fot eller hest. Biler fantes ikke. Forfedre mine på far sin side utvandret fra Sør Trøndelag. De var husmenn på bondegården. Området nevnes <Gyllbakken>. Bestefar lærte meg enkelte uttrykker og å telle på norsk. Han lærte meg å si <sju> for 7.

Morfaren min drev ikke på farmen og ikke vokste opp på prærien. Han ble født i delstaten New Jersey i 1932. Hans far og mor utvandret fra sørlandet. Mor sin forfedre arbeidet som fisker. De bosatte seg i NJ. Oldefaren min jobbet som snekker i New York. Norsk bruktes i hjem. Som tiden gikk forsvant norsk sakte på grunn av at det var ikke nyttig. Men morfar kunne jo skjønne norsk i sin alder og lærte meg uttrykker han visste. Da han lærte meg å telle på norsk sa han at nummeret 7 var <syv>. Sånn ble det mellom både farfar og morfar. En lærte meg en måte og den andre sa det motsatt. Morfar uttaler norske ord med en sørlandsk dialekt. Han roller ikke r lyd. Det høres flat ut, som dansk. Jeg husker ikke farfar sin dialekt men oppfatter at det kanskje ligner som trøndersk?

Da jeg var 10 år gamle forsøkte jeg å lære mine klassekameratene norsk på vår fritid. Jeg tror læreren ble svært underholdet! Vi lærte fargene, hvordan å hilse hverandre osv.

Da jeg var 14 år gamle reiste familien og jeg til Disney World i delstaten Florida. Der finnes et sted som kalles <Epcot>. Epcot har lille bygder som representerer forskjellige land verden rundt. Det var en bygda som het <Norge>! Dette visste jeg ikke før vi ankommet. Du kan tipse hvor spent jeg ble. Turen innom Norge var herlig og magisk. I ekte liv hadde jeg aldri vært på besøk til landet Norge, men denne versjon fungerte bra. Jeg følte meg hjemme. På turens slutt besøkte vi butikken der man fikk kjøpe smykke og bøker og sånne ting. Jeg valgte noen bøker om vikingene til reisen hjem. Da vi betalte for bøkene innså jeg det var ekte nordmenn bak disken! De snakket norsk til hverandre og engelsk til meg. Jeg ønsket de skulle bruke norsk med meg òg. En spurte meg hvorfor jeg utvalgte disse bøker og jeg svaret det ble til hjemreise. På det øyeblikket fnyset en og sa til den annen bak disken noe på norsk. Jeg skjønte ikke alt men kjente noen ord. De sa <ja, hvis man skal sove på flyen>. For den andre gangen i mitt liv ble jeg rødt i kinn og innså de gjorde narr av meg! På det presise øyeblikket lovet jeg meg at jeg ville lære norsk, komme tilbake med evnen til å forstå hva de sa og gjøre dem flau.

Da jeg var 16 år gamle tilbragte jeg 2 uker ved språkleiren <Skogfjorden> i nordre Minnesota. Vi bodde i hytter og lærte norsk av staben som var en blanding av amerikanere som kunne norske og nordmenn. Vi spiste, lekte, danset, sang osv på norsk. Alt på norsk. Lederen av leiren var Tove Dahl. Hun er norskamerikaner som er ansatt som professor i Tromsø. Jeg lærte mye på Skogfjorden og hadde det gøy. Jeg aldri ville dra. Men alt gode kommer til slutt.

Det neste året hadde vi hos oss utvekslingsstudent fra Norge. Han kom fra Hallingdal. Vi ble tett og i dag tenker vi om ham som familie. Han hadde ikke tålmodighet til å lære meg norsk fordi han kunne engelsk bedre enn jeg kunne norsk. Sånn gikk det. Jeg kan huske da han ringte venner og familie på telefon snakket han så fort. Jeg skjønte nesten ingenting da jeg lyttet til. Fordi han var ikke tålmodig med meg ble forsøket å lære norsk nedslående. Å bli flytende virket ubegripelig.

Da jeg fullførte videregående og gikk til universitet valgte jeg å studere norsk ved Concordia College i Moorhead, Minnesota. I ett år lærte jeg språket ordentlig/formelt. Jeg dro fra Concordia fordi jeg meldte meg inn i militærtjeneste. Forsøket aldri døde men tok pause.

I 2009 og 2014 reiste jeg til Norge for å besøke utvekslingvennen min. Følelsen jeg opplevde da jeg var i landet kan ikke beskrives. Som i Epcot følte meg hjemme. Norges utsikter, hverdagsliv, folk og språk sa noe til meg som jeg aldri følte hjemme i statene.

Siden den tiden har Erik (utvekslingstudent) hadde med seg venner da han har vært på besøk hit. Jeg kjenner flere nordmenn enn før. I tillegg er jeg i kontakt med fjerne slektninger på Facebook.

Mitt aller største ønske er å bli flytende på norsk. Det har vart siden jeg var ung. I dag fortsetter jeg med å lære meg språk med ressurser på nett, podkaster, bøker, tv, og med nordmenn som bor i området (Fargo, ND). Det er ikke lett. Jeg kan lese og skjønne norsk ganske bra, men å snakke språket muntlig forsetter å være en utfordring. Fordi det brukes ikke i dagligtale her borte, er det nesten umulig mestre den evnen.

Norsk er mitt livets lidenskap. Jeg er fast ansatt på heimevernet i Nord-Dakota og jeg trives meg på jobb. Jeg er også utdannet som grunnskolelærer. Jeg fullfører min militærtjeneste om 12 år og må tenke meg på hva skal jeg gjøre etterpå. Kanskje jeg kan gå tilbake til universitet og studere lingvistikk. Jeg er interessert i amerikanorsk som du har forsket. Andre interesser er nordiske språk og norske dialekter.

Til slutt, vil jeg takke dere i Språkrådet for deres arbeid med norsk i Amerika. Takk skal dere ha for å ha lest min historie òg. Forhåpentligvis forstår dere hva jeg skrev overfor. Det finnes jo sikkert feil. Det er ikke så mange av oss i dette land som prøver å bevare og fremme norsk, men vi finnes allikevel.

 

Mvh,
Jens K. Gylland
Moorhead, Minnesota
USA

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter