Lesarspørsmål

No image

Spørsmål: #MeToo-kampanjen har vært mye omtalt i mediene, og skrivemåten varierer. Hvilken skrivemåte er den beste?

Svar: Vi anbefaler å skrive metoo-kampanjen, metoo-debatten (uten emneknagg) og så videre i tekstlig omtale av kampanjen der emneknaggen ikke har en funksjon. Skrivereglene sier ikke noe om dette nokså nye fenomenet (iallfall foreløpig), men de krever bindestrek i sammensetninger med blant annet forkortelser, initialord og bokstavgrupper.

En emneknagg (engelsk: hashtag) brukes til å gruppere emner i sosiale medier, slik at det blir lett å søke. Dermed får man enkelt samlet alt relevant stoff under én overskrift – i dette tilfellet #metoo.

Man kunne tenke seg norske varianter av metoo-kampanjen, og de finnes (for eksempel #jegogså / #egòg). Ulempen er at man ved bruk av norske emneknagger mister koblingen til den internasjonale kampanjen og slagkraften den har fått.

***

Spørsmål: Heiter det å ha mange år på nakken eller på baken?

Svar: Det heiter helst å få år på baken og få til dømes politiet på nakken. Men det har vore vanleg å ha så og så mange år på nakken òg.

Uttrykket «år på baken» har sjølv mange år på baken. Det finst allereie i gammalnorsk i uttrykket «hafa marga vetr á baki», altså vintrar på ryggen, som bak gjerne tydde før. Det handlar om kva ein ber på, i vid tyding, ikkje kva som har auka kroppsvekta.

Alternativet mange år på nakken har òg mange år på baken i norsk talemål og litteratur, og det er dessutan brukt i svensk og eldre dansk, så gale kan det ikkje vere.

***

Spørsmål: Er det tillatt å bruke -t i adjektiv som dansk, svensk, norsk og tysk foran et intetkjønnsord?

Svar: Nei, nasjonalitetsadjektiv får ingen -t foran intetkjønnsord. Det samme gjelder noen andre enstavelsesadjektiv på -sk og flerleddete adjektiv med -(i)sk.

De fleste enstavelsesord på -sk har vanlig bøyning, med -t i intetkjønn: barskt, beiskt, bryskt, dorskt, falskt, ferskt, friskt, morskt o.a. Det heter altså: et ferskt spor, et barskt svar, et friskt initiativ, men et dansk sildebord og et norsk fjell. Vi får kombinasjoner som et barskt norsk klima.

Flerleddete adjektiv på -(i)sk som nordisk, barbarisk; grotesk, hedensk, himmelsk, kjettersk, krigersk får i likhet med nasjonalitetsadjektivene ingen -t i intetkjønn. Det gjør heller ikke enstavelsesadjektiv som klart er avledet av substantiver eller verb: bondsk, fiendsk, skjelmsk, trolsk; spotsk, hatsk; glemsk, løpsk, sprelsk. I alle disse tilfellene er -sk eller -isk lagt til noe som gir mer eller mindre mening alene (f.eks. glem + sk i motsetning til mor + sk osv.).

Bokmål og nynorsk har de samme reglene. I eldre nynorsk brukte man av og til -t, f.eks. i «norskt mål», på linje med «ferskt brød». Ved noen adjektiv har det vært mye vakling tidligere (f.eks. har falsk flagg og falsk navn vært vanlig).

***

Spørsmål: Det stod i avisa at det blir «stinn brakk» på fotballkampen mellom Noreg og Tyskland. Men heiter det ikkje «stinn brakke»?

Svar: Jo, det heiter stinn brakke, som er ein humoristisk vri på fullt hus.

«Ei brakk» gir meining i dialektar med apokope (der det òg heiter «ei bøtt» osv.), altså nord for Dovre, men finst kanskje somme andre stader òg. I skrift heiter det i alle tilfelle ei brakke, og på nynorsk i tillegg ein barakke, som var vanlegare før. Ordet har vi via tysk og fransk frå italiensk baracca, som har tydd ‘fjølbu, telt for soldatar’. Bokmålsordboka definerer det slik: ‘provisorisk, oftest enetasjes, trebygning til midlertidig innlosjering av soldater, arbeidsmannskap eller lignende’.

Ganske meiningslaust verkar «stin brakke», som vi òg finn på nettet. Kanskje er det nokon som berre har lese ordet i inkjekjønn og tolka stint som stin med lang i + t?

Stinn om stappfull, tjukk og stiv er eldgammalt i norsk, og stint av folk er heller ikkje nytt. Stinn ‘tjukk’ luft er òg gammalt. Det har dessutan lenge vore mogleg å vere stinn av gryn i både bokstavleg tyding og metaforisk (= ‘rik’), men det har mindre med saka å gjere.

Stinn brakke er Oslo-slang på sitt mest originale og kreative. Uttrykket er særleg brukt om smekkfulle konsertlokale. Det dukkar ikkje opp i allment tilgjengelege skriftlege kjelder før i 1982, men det var i vanleg bruk i musikarmiljøet i Oslo gjennom heile 1970-talet.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter