– Språkets framtid er et offentlig ansvar

No image

Unn Røyneland i Språkrådets framtidsutvalg mener det offentlige spiller en nøkkelrolle i arbeidet for å unngå at norsk blir et hjemmespråk. – Vi kan ikke vente at de kommersielle aktørene gjør jobben alene, sier hun.

TEKST: ASTRID MARIE GROV | FOTO: KATRINE GADE

I fjor oppnevnte Språkrådet et ekspertutvalg som skal stake ut kursen for framtidas språkpolitikk, ti år etter forrige stortingsmelding om språk. Utvalget er satt sammen av representanter med ulik utdannings- og yrkesbakgrunn, både fra privat og offentlig sektor. Leder for utvalget er Unn Røyneland, professor i språkvitenskap ved MultiLing – Senter for flerspråklighet ved Universitetet i Oslo.

Teknologi på norsk

Røyneland har stor tro på at det er politisk vilje til å følge opp arbeidet utvalget gjør.

– Tidspunktet er svært godt. Den nye regjeringen viser en tydelig interesse for språkpolitikk, blant annet gjennom ønsket om en egen språklov. Det er på høy tid. Mye har endret seg i det norske samfunnet siden stortingsmeldingen Mål og meining, og det er viktig å få på plass en ny og framtidsrettet språkpolitikk.

Utvalget møtes i alt seks ganger fra oppstarten i september 2017 til rapporten skal leveres i august 2018. Blant medlemmene er det tre språkvitere, to fra mediebransjen, en fra fagbevegelsen og en fra næringslivet. Hovedoppgaven er å peke ut de viktigste satsingsområdene for å sikre at norsk blir et samfunnsbærende språk også i framtida. I tillegg skal utvalget gi innspill til de viktigste innsatsområdene for norsk tegnspråk og de nasjonale minoritetsspråkene kvensk, romani og romanes.

Allerede nå er det noen områder som peker seg ut som viktigere enn andre, forteller Røyneland.

– I verdenssammenheng er norsk et stort nasjonalspråk og slik sett ikke et truet språk. Men det er likevel områder der norsken lever farlig, og der vi må være på vakt for å unngå at norsk taper terreng til engelsk. Når det ikke utvikles norsk terminologi innenfor et domene, er det fare på ferde. Et felt vi vil framheve, er taleteknologi, som kommer til å bli stadig viktigere. Det er en type teknologi som vil gripe helt inn i familielivet. Tenk bare på hvordan personlige brukerstyrte assistenter kan være til hjelp nå som eldrebølgen kommer. Slike produkter er tatt i bruk her i landet, men det er ikke mange av dem som finnes i norsk versjon.

Mange har følelser og meninger om språk, og da er det viktig at vi som språkvitere bidrar med den kunnskapen vi har.

Unn Røyneland sier det blir en viktig offentlig oppgave å legge forholdene til rette for at teknologiske nyvinninger oversettes til norsk. Noe av løsningen ligger i en offentlig språkbank, som er en nasjonal samling av språklige ressurser til utvikling av språkteknologi. Et slikt arbeid er i oppstartsfasen hos Nasjonalbiblioteket, og Røyneland mener det haster med å få en god språkbank på plass.

– Vi kan ikke vente at de kommersielle aktørene gjør jobben alene og utvikler slike korpus selv. Det kommer de ikke til å gjøre, og da får vi ikke disse tjenestene på norsk, og iallfall ikke på nynorsk. Gode offentlige korpuser vil dessuten bidra til at talegjenkjenningen fanger opp den store variasjonen av ulike talemål vi har her i landet. Vi må unngå at folk tvinges over til et standardisert språk når de skal kommunisere med for eksempel de personlige assistentene sine.

Et annet tema som opptar utvalget, er endringen i medievanene hos de yngste.

– Det kommer til å bli utrolig viktig å tilby norskspråklig innhold på de arenaene der de unge er. Ferske undersøkelser viser at ungdom leser mer og mer på nett og mindre og mindre på papir. Selv om befolkningen fremdeles leser mye aviser, får de unge stort sett medieinnholdet sitt gjennom for eksempel Facebook og YouTube.

Røyneland peker også ut den mye omtalte kampen mellom norsk og engelsk i høyere utdanning som et satsingsområde, selv om hun mener at man må ha et balansert syn på tematikken, og at mye avhenger av hvilket felt man jobber på.

– Det å ha en vitenskapelig produksjon og et vitenskapelig vokabular på norsk er viktig, slik de norske utdanningsinstitusjonene er forpliktet til gjennom universitets- og høgskoleloven. Det må vi ha selv om det koster, for flerspråklighet koster. Men samtidig er nok vi i utvalget ganske pragmatiske. Selv skriver jeg for eksempel mange av artiklene mine på engelsk, men det er bekymringsfullt hvis vi kommer dit at det er helt utenkelig å skrive en doktoravhandling eller forskningsartikkel på norsk. Vi må ikke bare gi slipp på norsken, slik at norsk blir utelukket fra den akademiske sfæren.

Advarer mot enkle forståelser av språk

Framtidsutvalget er mer opptatt av overordnede spørsmål enn språkriktighet, forteller Røyneland.

– Vi er nok litt i utakt med folket der, for informasjon om rettskriving er etterspurt. Men vi mener likevel at Språkrådet bør drive vel så mye med de store språklige spørsmålene som med rettskriving.

Til tross for at medlemmene har svært ulik bakgrunn, mener Unn Røyneland at de greier å «snakke samme språk».

– Det er nok et premiss for å si ja til en slik oppgave at man er opptatt av språk. Det er altså ingen av oss som mener at språklig mangfold er noe tull, og at alle bør gå over til å snakke engelsk. Det er de overordnede sakene vi diskuterer, så man trenger ingen spesielle kunnskaper om språkvitenskap for å delta. På et av møtene ble vi orientert om situasjonen for norsk tegnspråk og den manglende forståelsen for at det er et eget og fullverdig språk; dette temaet ble alle veldig engasjert i. På det området er det stor mangel på kunnskap, så vi trenger en ekstra innsats framover.

Det er utrolig viktig å ha norskspråklig innhold på de arenaene der de unge er.

Nettopp folkeopplysning om språk er noe Røyneland er opptatt av, på flere områder. En viktig sak for henne som flerspråklighetsforsker er at språk ikke skal misbrukes politisk. Hun er særlig skeptisk til språktesting, som i noen land blir brukt for å kunne fastslå flyktningers bakgrunn. Språkrådet bør bidra til å unngå at det samme skjer i Norge, sier hun.

– Språktester på flyktninger er veldig lite pålitelige fordi det er så mange elementer som påvirker språket deres. Har man for eksempel flyttet fra et land i fem–seks-årsalderen og bodd lenge i en flyktningleir et sted, snakker man ikke sånn som foreldrene sine. Dermed blir det meningsløst å lete etter et bestemt grammatisk trekk, for det er trolig ikke der. Dessuten viser forskning at mennesker som har opplevd dramatiske ting, som mennesker på flukt har, kan fortrenge språk. Jeg ønsker å bruke en stemme i framtidsutvalget til å peke på farene ved slike enkle oppfatninger av språk. Språkrådet bør holde politikerne litt i tømmene på dette området, for kunnskapen er ikke alltid like stor.

Innvandringen de siste tiårene har gjort Norge til et mer flerspråklig samfunn enn før. Det bør reflekteres i Språkrådets samfunnsoppdrag, mener Røyneland.

– Det språklige landskapet er veldig annerledes enn det var for 50 år siden. Vi har alltid vært flerspråklige, med både samisk, de nasjonale minoritetsspråkene våre, tegnspråk og et stort dialektmangfold. Men de siste årene har flerspråkligheten blitt et mye mer gjennomgripende trekk i det norske samfunnet. Språkrådets primæroppgave er norsk, og det er norsk de skal røkte. Men det er viktig at man også ser utover det rent norskspråklige, for eksempel gjennom å spre kunnskap om flerspråklighet. Jeg skulle ønske vi kunne bli like flinke til å forvalte flerspråkligheten generelt som vi er til å forvalte dialektmangfoldet vårt.

Jobber ikke bare deskriptivt

Røyneland ser ikke noen motsetning mellom jobben som forsker og oppgaven med å stake ut kursen for framtidas språkpolitikk. Hun mener begge deler har både deskriptive og normative sider.

– Tidligere trodde jeg det var mulig å trekke en klar grense mellom det deskriptive og det normative, men det gjør jeg nok ikke lenger. Jeg mener det er en illusjon å tro at forskere bare jobber deskriptivt, for veldig mye av det vi tenker på som rent beskrivende, har noe normativt ved seg. Og det er jo alltid forskning som ligger i bunnen for det vi kommer fram til i utvalget, så jeg ser i grunnen ikke på oppgaven vår som så veldig normativ.

Røyneland påpeker at hun sa ja til oppgaven som utvalgsleder fordi hun ønsker å påvirke.

– Språkpolitikk er en del av den forskningen jeg gjør som nestleder på MultiLing, og sosiolingvister er nettopp opptatt av hvordan språket virker i samfunnet. Det er ikke oppgaven min som forsker å ta standpunkt til enkeltendringer i språket, som for eksempel sammenfall av lyder. Men de store spørsmålene, som bevaring av norsk, er noe annet. Mange har følelser og meninger om språk, og da er det viktig at vi som språkvitere bidrar med den kunnskapen vi har.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter