Bablende lingvister

No image

Hvilket språk snakket det første mennesket? Hvilket språk er det beste? Og hvilket er guddommelig?

AV GASTON DORREN

Dette er spørsmål moderne lingvister ikke vil ta i med ildtang. Det eldste språket er ukjent, «det beste språket» gir ingen mening, og «guddommelig» er et ord ikke engang mange lærde forstår. Men en gang i tiden ble spørsmålene oppfattet som enkle.

Vårt er best

For de gamle grekere var det åpenbart hvilket språk som var det beste: deres eget. Alle de andre språkene ble bablet av «barbarer». Romerne var litt mer tolerante: De satte pris på alle skriftlige språk; de skriftløse språkene bare fnøs de av. Selv på slutten av 400-tallet, da Roma hadde mistet makten, kalte aristokraten Sidonius Apollinaris det germanske språket til de nye herskerne «et instrument med kun tre strenger».

Andre kulturer var like selvgode. I de siste århundrene før vår tidsregning mente det nordindiske folket at sanskrit var intet mindre enn guddommelig, og tusen år senere mente araberne det samme om språket i Koranen. For kineserne var det å kultivere nabofolkene ensbetydende med å introdusere dem for det største av alle språk. Opplysningstidens franskmenn anså språket sitt som noe mer enn guddommelig – nemlig logisk.

I dag er det engelsk som er «best». Engelsk har et så rikt vokabular, det passer så godt til både viser og vitenskap, det er så klart og konsist, det er – kort sagt – cool. Om hundre år vil en så hemningsløs hyllest virke like tåpelig som den ville ha gjort for mindre enn hundre år siden, før engelsk ble det dominerende språket i verden.

Vårt er eldst

De europeiske kristne mente at hebraisk var det eldste språket, slik kirkefader Augustin hevdet i sitt berømte verk De civitate dei (Gudsstaten) på 400-tallet. Kristne som tar Bibelen bokstavelig, mener det fremdeles; heftet «God sprak Hebreeuws» («Gud snakket hebraisk») kom ut i Nederland så sent som i 2011.

Med renessansen raknet forestillingen om at hebraisk var eldst. I perioden mellom 1500 og 1700 fant stadig flere forskere sine favorittspråk. Mange valgte tysk, mens den svenske vitenskapsmannen Olof Rudbeck foretrakk sitt eget morsmål, og grunnen var ganske original: Sverige, mente han, var Atlantis og dermed sivilisasjonens vugge.

Den flamske forfatteren Johannes Goropius Becanus hevdet at det nederlandske språket, og særlig dialekten i Antwerpen, var direkte nedarvet fra selve urspråket og dermed kilden til alle andre. Det angivelige beviset hans var av det etymologiske slaget. For eksempel mente han at navnet Adam var avledet av haat-dam (‘dam mot hat’), mens Diets (‘nederlandsk’) var synonymt med d’oudste (‘det eldste’). Navnet Goropius har etter hvert blitt en betegnelse på oppfinnsom etymologi: Den eminente tyske vitenskapsmannen Gottfried Wilhelm Leibniz kalte det ‘goropisering’ eller ‘becanisering’.

Ikke bare germanske språk som tysk, svensk og Antwerpen-nederlandsk ble presentert som kilden til alle språk. Tyske vitenskapsmenn trakk frem gresk og polsk og en ungarer ungarsk. De tre keltiske språkene walisisk, bretonsk og gælisk hadde også sine forkjempere, mens den engelske antikvaren John Webb foreslo kinesisk.

Men selv på den tiden var det mange rettroende kvinner og menn som ikke tok slike forestillinger på alvor. På 1700-tallet gjorde den svenske historikeren og satirikeren Olof von Dalin narr av Rudbeck og hans tenkemåte. Han sa blant annet at for Rudbeck var navnet Adam antakelig en forvanskning av av damm, som er svensk for ‘(laget) av støv’. Den tidligere nevnte Leibniz skrev i 1699 at det bare var et spørsmål om tid når tyrkerne ville forkynne at deres språk var det eldste – og historien skulle gi ham rett.

Faktakunnskap har ikke vært til hinder for å lansere absurde teorier.

Tvilsomme teorier

Siden begynnelsen av 1800-tallet har lingvister samlet en enorm mengde historisk kunnskap om språk, særlig de europeiske og asiatiske. Men faktakunnskap har ikke vært til hinder for å lansere absurde teorier på nivå med Goropius og Rudbeck.

En av de absurde teoriene handler om Lemuria. Da geologer på 1800-tallet fattet mistanke om at det hadde eksistert et stort kontinent som senere sank i Det indiske hav, konkluderte vitenskapsmenn i området raskt med at verdens eldste språk måtte være å finne her. Tamil fra India og Sri Lanka og gassisk fra Madagaskar ble foreslått. Men midt på 1900-tallet kom en ny teori om platetektonikk, noe som senket ideen om et Lemuria.

I 1935 gikk Leibniz’ spøkefulle spådom om tyrkerne i oppfyllelse da en tyrkisk kongress sluttet seg til den såkalte solspråkteorien. Den ble fremsatt av den østerrikske lingvisten Hermann Feodor Kvergić, som mente at opprinnelsen til alle språk lå hos en eller annen forhistorisk person som så opp mot sola og utbrøt «Ah!». Kvergić påstod at denne første ytringen utviklet seg til tyrkisk og derfra til alle andre språk. Teorien var populær i en kort periode – men bare i Tyrkia.

Det samme året hevdet forfatteren Sigurd Wettenhovi-Aspa at finsk var det eldste språket. Men finnene bare humret. De visste at han bare var en eksentrisk kunstner.

Førsteprisen i konkurransen om lingvistiske visjoner går til den kanadiske forstmannen Edo Nyland (født 1927). Han mente at baskisk i århundrer hadde blitt snakket i store deler av Europa, også i Norge. På grunnlag av baskisk skal benediktinske munker (som i Nidaros, nå Trondheim) ha konstruert mange nye språk og i all hemmelighet klart å smugle dem inn i samfunnet. Som «bevis» diktet Nyland opp originale etymologier for mange ord og navn i moderne europeiske språk. Han forklarte blant annet at Nidaros kommer fra et baskisk uttrykk som betyr ‘vi skriver ofte de rareste komposisjoner’, og ikke ‘Nidelvs munning’, slik alle andre lingvister tror. Dessverre kunne ikke Nyland baskisk selv, så hans etymologier er ikke bare søkte – de er nok ikke baskiske i det hele tatt.

Ikke alle bisarre lingvistiske teorier dreier seg om det eldste språket. Se på klimateori. På 1700- og 1800-tallet fantes både franske og tyske strømninger som hevdet at klimaet bestemmer hvordan folk snakker. «Det tempererte, milde klimaet er best egnet til å danne rene språk», skrev den tyske romantikeren August Wilhelm Schlegel, og de grove, gutturale lydene fra nord hang sammen med sprengkulde og barsk natur.

Klasseforskjeller

En annen ukonvensjonell teori var lingvistisk marxisme eller marrisme (oppkalt etter den georgiske lingvisten Nikolaj Jakovlevitsj Marr), som vågde seg på å analysere europeiske språk etter klassetilhørighet. Etter Marrs oppfatning fantes ingen språkfamilier, kun utviklingsnivåer. De indoeuropeiske språkene virket like fordi de ble snakket i klassesamfunn. Språkene som derimot ble snakket i Kaukasus, var typiske for et tidligere stadium i historien, nemlig det klasseløse samfunnet. Begrepet nasjonalspråk var et resultat av falsk klassebevissthet. (Hvis du ikke helt skjønner dette, fortsett med det.) Marr ble ledestjernen blant sovjetiske lingvister og fikk Lenin-ordenen i 1934. I 1950 trakk Stalin imidlertid tilbake sin støtte til Marrs teorier, men da var Marr – heldigvis for ham – allerede død.

Uten å dra det like langt som Marr har en rekke lingvister satt spørsmålstegn ved den vanlige inndelingen av språk i familier, noen ganger med god grunn, men oftest ikke. Mens de fleste i verden mener at ungarsk er en fjern slektning av finsk, finnes en liten retning innen ungarsk lingvistikk som insisterer på at ungarsk er en direkte etterkommer av sumerisk, som ble snakket i Irak for omkring 5000 år siden. Den spanske teleingeniøren Fernando Villamor hevder at baskisk ble konstruert for tusenvis av år siden, basert på det han kaller en indoeuropeisk kildekode. Han vil nok ikke få særlig gehør hos språkvitere.

Mange av disse fantastene og dilettantene tråler gjennom språkene i det uendelige, i håp om å oppdage likheter. De blar i fakta for å finne støtte for sine yndlingsteorier uten å skjønne at jo mer de gjør det, desto større er sjansen for at de finner tilfeldige likheter og trekker feilaktige konklusjoner. De anklager etablerte lingvister for å se splinten i sin brors øye, men de ser ikke bjelken i sitt eget: sitt dårlige grep om metodene. Resultatet er et møysommelig arbeid som ikke produserer annet enn sludder.

 

-- Gaston Dorren er nederlandsk journalist og forfatter. Hans siste bok Lingo, om mer enn 60 europeiske språk, er gitt ut på norsk på Pax Forlag. Artikkelen er bearbeidet og oversatt fra engelsk av Språkrådet; en lengre versjon finnes på aeon.co.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter