Striden om norsk scenespråk

No image

På midten av 1800-tallet inntok norsk språk scenen i Norge, på bekostning av dansk, som hittil hadde dominert på teatrene. De norske skuespillerne kunne endelig bruke et muntlig språk som lå nærmere deres eget talemål enn dansk. Det gjorde dem språklig sikrere og også tryggere i sin sceniske opptreden.

AV THORALF BERG

En sentral person i arbeidet med norsk sceneuttale var Knud Knudsen, bokmålets far (jf. Språknytt nr. 2/2012). Han la grunnlaget for et scenespråk preget av en østlandsk uttale fjernt fra den danske. Knudsen bidro på den måten til en språklig og kulturell frigjøring fra den danske dominansen. Og det betydde mye for utviklingen av norsk teater som helhet.

Et første forsøk

På begynnelsen av 1800-tallet ble teatervirksomheten i flere byer i Sør-Norge drevet av medlemmene i dramatiske selskaper. Amatørskuespillere, eller aktører som de kalte seg, kom fra høyere sosiale lag. Det er rimelig å anta at de benyttet et scenespråk som var så dansk som mulig, sterkt influert av det danske tekstforelegget. Og scenespråket var neppe særlig forskjellig fra det språket de anvendte i selskapelig omgang med hverandre.

Mot slutten av 1820-tallet avsluttet disse amatørene sin teatervirksomhet, og omreisende profesjonelle danske skuespillere overtok scenen. I Christiania etablerte svenske Johan Peter Strömberg et fast teater med kun norske skuespillere i 1827. De var nybegynnere og kom fra lavere sosiale lag. Det preget scenespråket deres, noe kritikerne selvsagt kommenterte. De syntes at det var vulgært å uttale «baronen» med trykk på første stavelse, og mente at det var «Affectation» når skuespillerne sa «Majaaren» og «Mythaalogien» i stedet for «Majoren» og «Mythologien». Det ble også bemerket at «svæve» ble uttalt «sveve» og «kjær» ble uttalt «kær». Enkelte mente at uttalen skulle ligge så nær opp til skriftspråket som mulig, men med aksept for «spør» og «sier» i stedet for skriftformene «spørger» og «siger».

For kritikerne var det åpenbart enklere å bli enige om hvordan scenespråket ikke skulle være, enn å samle seg om en felles uttalenorm. Likevel var de enige om at skuespillerne måtte unngå en uttale med dialektbakgrunn, såkalte provinsialismer. En tro kopi av dansk uttale kom heller ikke på tale. Det ville være fremmed for «et norsk Organ» og dessuten stride mot «den Nationalitet, man attraaer hos den norske Scene». Om en norm skulle anbefales, måtte den bestå i å forene «den norske Dialects Correcthed og Kraft med den Danskes rigtige og behagelige Tonefald».

Dansk teater og scenespråk

Etter bare tre sesonger avsluttet Strömberg teatervirksomheten. I 1828 åpnet Christiania offentlige Theater med et ensemble bestående av både norske og danske skuespillere. De norske skuespillerne forsvant derimot etter hvert, så det eneste faste teatret i Norge ble et dansk teater. Samtidig opptrådte fortsatt danske omreisende skuespillere med sitt danske scenespråk i byene i Sør-Norge.

I 1835 brant Christiania offentlige Theater. Teatret gjenåpnet i 1837 med navnet Christiania Theater, og også dette skulle bli et heldansk teater med dansk ledelse og danske skuespillere. Kunne en slik situasjon fortsette i et land som var politisk frigjort fra Danmark i 1814, og hvor det på 1840-tallet pågikk en økende kulturell frigjøringsprosess?

Norske skuespillere på scenen

I løpet av 1850-tallet ble scenespråket gradvis endret i norsk retning ved at norske skuespillere etter hvert overtok scenene i de tre største byene. Allerede i 1850 åpnet Ole Bull et nytt teater i Bergen i lokalet til byens dramatiske selskap. Navnet var Det norske Theater i Bergen, og kun nordmenn ble engasjert som skuespillere. Vel ti år senere startet Trondhjems Theater, også det med kun norske skuespillere og i lokalet til byens dramatiske selskap. Selv på det sterkt danskpregete Christiania Theater ble det ansatt flere norske skuespillere, og norsk ble etter hvert tatt i bruk som scenespråk. Prosessen gikk langsomt, men skjøt fart etter to pipekonserter som Bjørnstjerne Bjørnson organiserte mot direksjonens ansettelse av en dansk skuespiller i 1856.

Den grundigste og mest gjennomgripende overgangen til norsk som scenespråk foregikk imidlertid på Den norske dramatiske Skoles Theater, som åpnet sine dører i 1852, og som fikk navnet Kristiania norske Theater to år senere.

Språktilsyn

Bakgrunnen for opprettelsen av Den norske dramatiske Skoles Theater var et stadig sterkere krav om et norsk teater som alternativ til det sterkt danskdominerte Christiania Theater. Det nye teatret skulle være en «Forberedelsesskole for de Indfødte» og gi forestillinger med innfødte norske skuespillere.

De elleve elevene som ble tatt opp, fikk en innføring i en rekke temaer, blant annet norsk språk. Blant elevene var mange dialekter representert, og det hersket ulike oppfatninger av hvordan et norsk scenespråk skulle være.

Overlærer Knud Knudsen ved Christiania Kathedralskole fikk i oppgave å lære de vordende skuespillerne et enhetlig scenespråk. Han hadde dyp innsikt i og en klar oppfatning av hvordan norsk skulle lyde fra scenen. Det hadde han allerede vist i de to artiklene «Om Lydene, Lydtegnene og Retskrivningen i det norske Sprog» og «Om Norskhed i vor Tale og Skrift». Han hadde dessuten vist evne til å motstå offentlige angrep på sitt språksyn. Nye angrep var selvsagt forventet når det gjaldt scenespråket.

Knudsen sto ikke alene i utformingen av scenespråket. Med seg i Den sproglige Tilsynskomitte hadde han språkautoritetene Marcus Jacob Monrad, Nikolai Ramm Østgaard og Carl Richard Unger, «et rygstød, nogen navnkjænte, hæve Mæn, som vilde påta sig å innestå for den Uttale, som jeg kom til å Hævde som den tvermålt rette», slik han selv formulerte det.

Knudsens sceneuttale

Dermed kunne Knudsen begynne utformingen av en norm for norsk sceneuttale. Han mente at «Ordenes Lydform i et Sprog (Udtalen) maa læres af og blandt de Talende». Han tok ikke utgangspunkt i det skriftspråknære høytidsspråket, ei heller i allmuespråket, som manglet enhet og var sterkt preget av dialekter. Han baserte seg derimot på den dannede klasses «ukunstlede» dagligtale, som han betraktet som et dialektfritt talespråk fordi den dannede klassen ikke hørte hjemme i «noget enkelt Landskab, men flytter og blandes». Han hevdet at dette språket hadde den prestisjen og autoriteten som var nødvendig for at det kunne aksepteres som normen for norsk sceneuttale.

I 1852 begynte Knudsen en nitid og grundig språkundervisning for teaterelevene. I sine erindringer fortalte han at mye besto i å rette opp elevenes «østlandske Skjødesløsheter». De uttalte blant annet «efterlate» som «efte’late» og «jeg finner at» som «jeg fin’at», og de gjorde lange stavelser korte og korte stavelser lange. Mange av dem praktiserte åpenbart uttalen på Christiania Theater som norm. De uttalte blant annet «av» som «af», «tat» og «git» som «taget» og «givet» og «fått» og «gått» som «fået» og «gået».

Knudsens undervisningsopplegg var tredelt: Først ga han elevene de riktige uttalereglene med eksempler, så drev han praktiske øvelser ved hjelp av tekster, og til slutt lærte han inn den rette uttalen gjennom leseprøver på stykker som skulle fremføres. Dermed var han trygg på at den riktige uttalen ville lyde fra scenen.

Kritiske røster

Men det gjorde den ikke alltid. Knudsen erfarte at feil kunne oppstå selv etter uker med øvelser. Det som syntes å være i orden på prøvene, ble ofte feil når elevene fremførte rollene. Observerte kritikerne det samme?

Før åpningsforestillingen av Henrik Anker Bjerregaards vaudeville Krydsbetjenten var forventningene til språket høye. I en forhåndsomtale skrev Bernhard Roggen at Knudsen hadde undervist skuespillerne i norsk som teori fordi de manglet «Udøvelsen af et dialektfrit Sprog». Morgenbladets anmelder opplevde da også at han ble varm da han hørte «Hjemmets Sprog». Christiania-Postens kritiker Richard Petersen mente derimot at Knudsen heller burde sørge for en uttale som ble ansett som «dannet Mands Tale», enn å la skuespillerne si «Folke» og «Sjø» i stedet for «Folket» og «Sø». I Den norske Rigstidende var Ludvig Kr. Daa glad for å høre «Sit Sprog fra Scenen», men han kunne ikke forsone seg med forsøket på å innføre en ultranorsk uttale. Han hørte nemlig mange avvik fra skriftspråket og konstaterte at uttalen ikke var vanlig i «den dannede Nordmands Sprog».

Stridens kjerne

Premierekritikken viste frontene i striden om norsk scenespråk. Nå handlet det ikke om norsk eller dansk lenger, for dansk som scenespråk var et tapt og oppgitt prosjekt. Nå handlet det om graden av norskhet i sceneuttalen. Hvor mye norsk, eller ultranorsk som enkelte kalte det, kunne aksepteres? For Knudsen fremsto ultranorsk som «noget ramere Norskhet æn den for Tiden tvermålt landsgyldige». En slik sceneuttale ønsket heller ikke han. Knudsen hadde ingen tro på en revolusjon for å oppnå et norsk scenespråk. Gjennom reformer og gradvise overganger mente han at en uttale som var landsgyldig, og som kunne aksepteres umiddelbart, ville tvinge seg frem av seg selv. Han så for seg at det som ikke ble ansett som riktig norsk uttale, ville «forskyves som uægte eller mindre berettiget».

Hvor langt kom så Knudsen i utviklingen av en norsk sceneuttale? Det praktiske arbeidet med scenespråket gjorde at både Knudsen og Monrad modererte tidligere radikale teoretiske synspunkter. Aviskritikker og -debatter viste at få opplevde sceneuttalen som spesielt radikal. Den skilte seg ikke vesentlig fra den vanlige uttalen blant de dannede i Christiania. Til tross for det lød uttalen til de norske skuespillerne ille nok for konservativt innstilte publikummere. Med sans for ordkomikk hevdet Lorentz Dietrichson at det dramatiske kom i skyggen av det grammatiske.

Norsk språk – norsk teater

I løpet av teatersesongen 1852–1853 ble illusjonen om at dansk scenespråk var det eneste som var passende og fint nok, definitivt tilbakevist. Det åpnet for bruken av stadig flere typiske norske uttalemåter, og det var viktig for de norske skuespillerne. Nå kunne de endelig anvende et muntlig språk som lå nærmere deres eget talemål enn dansk. Det skapte en språklig sikkerhet som ga utslag i en tryggere scenisk opptreden og en friere og mer avslappet fremtreden.

Knud Knudsen la altså grunnlaget for et norsk scenespråk og sto for en språklig og kulturell frigjøring fra det danske hegemoniet. Og det fikk avgjørende betydning for utviklingen av teatrene i Norge.

 

-- Thoralf Berg er professor ved Avdeling for lærer- og tolkeutdanning, Høgskolen i Sør-Trøndelag, med teaterhistorie som forskningsområde.


Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter