Rekende på ei fjøl

Uttrykket må ha vært mye brukt i dialektene på 1800-tallet, og tidligere for alt vi veit. Men skrifttradisjonen er ganske tynn de første sytti åra etter at folkeminnesamleren Jørgen Moe fikk høre et nystev med denne strofen på sine granskingsferder i Telemark og Setesdal i 1847:

   Aa denna Visa kann ingen kjenne,
   Aa denna Visa har ingen Ende,
   Aa denna Visa har gjort seg sjøl –
   Ho kom naa rekandes paa ei Fjøl.

Ranglevise

Moe klassifiserte visa som ei ranglevise, også kalt heimløyse og rennestev. Han skriver: «Det er umuligt at gribe en slig Vise ved Halen; thi den forlænger sig i næste Grænd. [...] En behøver at sætte det første Skjemte- eller Spottevers i Gang, saa ’reker’ Visen bestandig frem, baaren og øget av Folkets satiriske Stemning.» Ikke helt ulikt freestyle rap, altså.

Moe legger her en litt annen mening i rekinga. Visa påstår at den bare dukka opp, den kom rekende (drivende) uten kjent opphav. Slik bruker vi også uttrykket i dag. Moe gjør skapinga og rekinga til to sider av samme sak.

Mange varianter

Ifølge Moe og andre innsamlere var stevet kjent «alle steder». Det fantes dermed i mange dialektvarianter. «Flytande/fljotande på ei fjøl» er også notert.

I legen Christian Vidsteens Oplysninger om Bygdemaalene i Søndhordland fra 1882 er stevet fra Tysnes, og strofen innledes slik:

   Og denna Viso hev gjenje lenje,
   Hu hev Begyndels, men ingjen Ende

Arne Garborg hadde stevet med i ei lesebok på slutten av 1800-tallet, og i 1920-åra er det på plass i Nordahl Rolfsens lesebok, som var litt av ei sprettfjøl til berømmelse i si tid. Men først etter krigen ser det ut til at fjøl-uttrykket tar av i skrift, og lenge er nynorskfolk de flittigste brukerne. I 2004 hadde uttrykket rukket å reke helt fram til kronprinsen, som ifølge Aftenposten sa at «kulturell frihet ikke kommer rekende på en fjel».